Luciafest

13.desember, på Luciadagen, inviterte jeg damene som jevnlig møtes til lunsj og barna deres på Luciafest i kirken. Siden Lucia har sin tradisjon fra Skandinavia, er den fremmed for japanere, og derfor syntes de det var ekstra gøy å skulle være med på noe litt utenom det vanlige.

 

 

Disse barna går i deltidsbarnehager, og vi kunne derfor møtes i halv tre tiden. Første post på programmet var baking av ”Lussekatter”. Med ekte safran fikk bakverket den nydelige gulfargen og lukten. Da de var mindre gikk disse barna på ”Babysang”, og de var derfor vant til å lage boller i ulike fasonger. Så selv om det var litt vrient å få skikkelig ”sving” på bollene, ble de veldig fine til slutt.

 

Etter bollebakingen var det tid for lek for ungene, mens mødrene skulle prøve seg på å lage Luciahatter. Det ser så enkelt ut å lage, men jeg måtte faktisk inn på internett for å finne ut hvordan man kunne lage hattene spisse og rette. Selv om det vanligste er at jentene har glitterbånd i håret, fant vi ut at vi kunne gjør en liten vri og la alle gå med hatter. Til å pynte dem med klipte vi ut stjerner av aluminiumsfolie.

 

På forhånd hadde mødrene fått beskjed om å kle barna i hvite overdeler, og med det svarte håret må jeg innrømme at det ble de flotteste luciabarna jeg noen gang har sett!

Som det hører med på denne dagen ble det også luciatog med levende lys og spilling av luciasangen. Etterpå var det duket for Luciafest der vi endelig skulle få smake på bakverket. Nå hadde klokken blitt så mye at de eldre søsknene var ferdig på skolen og kunne komme og være med på feiringen. Jeg trodde at jeg hadde beregnet rikelig med bolledeig, men den ene lussekatten etter den andre forsvant, og ikke én eneste ble igjen. Praten gikk livlig, og det så ut som barna også koste seg. Det var i alle fall en blid gjeng med barn, iført sine Luciahatter, som gikk ut fra kirken den ettermiddagen.

 

 

(Da vi traff den ene moren noen dager senere kunne hun fortelle at sønnen fortsatt gikk rundt med hatten når han var hjemme...) 

Basar del 2

                                                                   Litt av det folk kunne kjøpe med seg for å ta med hjem

Dere som leste om basaren rett før helgen er kanskje interessert i å lese om hvordan det gikk? Først vil jeg få takke alle som husket på oss denne dagen, for basaren i år ble vellykket på alle måter! I de snart syv årene som vi har bodd her i Japan har det aldri før kommet innom så mange mennesker på basar hos oss, og menigheten kunne ikke huske sist gang at absolutt alt av varer ble utsolgt. Dette resulterte i at vi fikk inn en god del mer penger enn vi har gjort på svært lenge!

                                                                   Tross 17 kaker ble det ikke nok til alle som var innom
                                                        
Men vi er heldige, for til forskjell fra mange andre kirker har vi en stor menighetsbarnehage som nærmeste nabo, og de har alltid basar samme dagen som oss (23. november). I barnehagen går inntektene til julegaver til barna (vanligvis en kristen barnebok pluss et lite gavekort). De selger ting, mat og har konkurranser og lotterier for barna der de kan vinne ulike premier. Siden det er foreldrene til de 140 barna i barnehagen som deler på arbeidsoppgavene, bruker det alltid å komme mye folk. Selv om kirken ligger nesten vegg i vegg, er inngangen vår på motsatt side av barnehagen, og folk trenger derfor ikke å gå forbi kirken for å komme til barnehagen. Selv om vi har hengt opp tydelige plakater rundt omkring, så har det alltid vært en utfordring å trekke folk fra barnehagen og inn til cafébasaren i kirken. Foreldre fra de ulike aktivitetene som vi driver har ofte vært flinke til å komme, og de som har vært innom tidligere har som regel kommet igjen. Men i år fikk vi en god idé. Vi satte ut et bord rett utenfor kirken, der hvor alle måtte gå forbi. Bordet pyntet vi med en fin serviett som duk, og plasserte et kakestykke, en kopp kaffe, pepperkaker og vafler på, og håpet at dette ville tiltrekke seg oppmerksomhet. Om det var dette som gjorde utslaget vet vi ikke, men i år opplevde vi en konstant strøm av folk, og mange sa at de var innom i kirken for første gang. At Kristine går i barnehagen hjelper nok også på, for mange av de 25 barna som hun går i klasse med, pluss foreldre, var innom. Kakene gikk unna, og da det fortsatt var en time igjen, måtte vi skuffe folk med å si at alle kakene dessverre var utsolgt.

 

Kinki-kirken har lenge slitt økonomisk, og samme dag som vi hadde basar ble det vedtatt at alle prestene nå må gå ned 10 % i lønn. Det gode resultatet forrige lørdag ble derfor et viktig lite bidrag, ikke bare for vår kirke, men for hele Kinki-kirken.  

Basar

 

Basar er viktig for mange av kirkene i Japan. Når man tenker på det, er det egentlig utrolig at Kinki-kirken (samarbeidskirken til NMS), med sine 29 kirker, hvorav flere kirker ikke har stort mer enn en 15-20 deltakere på gudstjenestene, får ”hjulene til å svive”! Selv om de aller fleste kirkemedlemmene hos oss i Nishi-Nara gir et fast månedlig beløp, i tillegg til søndagskollekten, trengs likevel alle de midler som vi kan få inn, og da er pengene fra kakebasaren en kjærkommen ekstrainntekt.

Men en basar gjør seg ikke selv. Etter å ha stått på hodet i eggedosis, mel og smør har tankene mine flere ganger gått til min egen oldemor som så sårt trengte en ny kasserolle, men som tenkte at misjonen trengte pengene mer. Mange tok lodd og håpet på å vinne, men den som tilslutt ble den heldige vinneren var selveste oldemor. For en tro og for et engasjement!

 

Når hele menigheten bidrar går det unna. Kirkevinduene har blitt vasket, gulvene støvsugd, border og stoler båret på plass, og alt gjort i stand for at kirken skal ta seg best mulig ut. Og i morgen, på basardagen, vil folk komme bærende inn med alle salgs godsaker. Arbeidsoppgavene vil bli fordelt, og når dørene åpner kan folk nyte nytrukket kaffe og deilige kaker, mens julemusikk vil tone stemningsfullt i bakgrunnen. Det vil også bli solgt kaker og kjeks som folk kan ta med seg hjem.
Så da er det bare å håpe og be om at basaren vil bli vellykket.  

(Bildene er hentet fra basaren i fjor da vi fikk god hjelp av Eli, Hanna og Synnøve)

 

 

 

 

 

Bursdagsfeiringer

I slutten av oktober fylte Kristine fire år, og i begynnelsen av forrige uke ble Cecilie ett år. Dagene ble feiret både her hjemme og i kirken da vi inviterte Kristines venninner (med foreldre) på norsk barneselskap. Her var det både pølsebod og fisking av godteposer som stod på programmet, noe som alltid bruker å bli en suksess.

 

I år ble også bursdagene feiret med barna i "Parkklubben". På dagen til Kristine hadde Karoline tatt med seg deilige sjokolademuffins som alle fikk smake.

Det begynner å bli tidlig mørkt om kveldene nå, men fortsatt er det en del barn som kommer for å leke om ettermiddagene. Også Cecilie sin fødselsdag ble feiret med kake og japansk te.  

Filmklipp

Fram til nå har det kun vært tekst med bilder fra bloggen vår, men fra nå av vil det også filmklipp! Japan er et utrolig fascinerende land, og gjennom disse små filmsnuttene håper vi at dere vil få et lite innblikk i både landet, kulturen og ikke minst av arbeidet som vi driver.

 

De to første filmene som vi har lyst til å presentere er fra kirken med leiligheten vår i andre etasje.
 

 

 

"Park klubben"

Rett utenfor kirken har vi en stor, fin park. Siden de aller fleste av naboene våre er pensjonister, er det ikke så mange barn som kommer for å leke der til vanlig. Kristine vil ofte leke i parken når hun kommer hjem fra barnehagen, men det blir fort kjedelig å hele tiden måtte leke alene. Derfor begynte vi hver dag å stille oss opp ved gjerdet for å rope på bestevenninnen hennes, som bor på andre siden av parken. Etter å ha ropt et par ganger dukket det opp et lite mørkt hode i vinduet, og like etter kom det ei blid jente løpende. Etter at vi hadde gjort dette i flere dager, fortalte moren at datteren nå stod klar i vinduet for å se når Kristine kom hjem fra barnehagen, slik at de kunne leke sammen.

 

 

Alle som skal hente barna sine i barnehagen må kjøre forbi parken. At det nå var to barn som lekte der førte til at enda flere hadde lyst til å bli med og leke, og slik startet vi ”Park klubben”. Vi stiller med sandkasseleker og myggspiral (det kryr av mygg i parken i sommerhalvåret), og er der fra litt over fire til klokken halv seks hver dag.  

Det har variert litt hvor mange som kommer. På det jevne er vi rundt fem barn, men noen dager kan vi være så mange som ti. Mange av disse kommer fra Kristine sin klasse, og det fine er at vi får muligheten til å bli kjent med foreldre som vi ellers aldri treffer, siden disse jobber og ofte har det travelt i helgene. Men et par av disse er nå ute i fødselspermisjon, og de har derfor også hatt mulighet til å bli med på Baby sang inne i kirken.
 

 

Ei av de mødrene som Rut Terese har hatt mye kontakt med for tiden har hun blitt kjent med nettopp i parken. ”Park klubben” har derfor virkelig vært med på og gitt både store og små nye venner!

 

Lunsj med venner

Rett før sommeren gjorde jeg noe som jeg har hatt lyst til lenge – invitere seks japanske damer ut på lunsj. At det ble akkurat disse damene var ingen tilfeldighet; de var nøye plukket ut.

Da vi kom flyttende til Tomio for akkurat fire år siden kjente vi ingen. Men ved å gå rundt i nabolaget og leke med Kristine i parken, rett uten for kirken, ble vi etter hvert kjent med et par mødre og barna deres. Siden de heller ikke kjente så mange andre barnefamilier i nærheten, for en stor del av dem som bor her er pensjonister, var det ikke vanskelig å få dem med på ”Baby sang” da vi startet opp. I begynnelsen var det hovedsakelig disse mødrene som kom, og på den måten ble vi godt kjent med hverandre. Men etter at barna ble fire år og begynte i barnehagen, ble det ikke så ofte at jeg treffer dem lengre. Dette ønsket jeg derfor å gjøre noe med. Jeg bestemte meg for å invitere disse mødrene ut til lunsj på en italiensk restaurant like i nærheten. Siden ingen av dem jobber, har de også mye tid, og de satte stor pris på å bli invitert med ut.

Det hele ble veldig vellykket, og jeg fikk derfor lyst til å invitere dem hjem til oss i begynnelsen av denne måneden (i Japan er det billig og enkelt å spise ute, og det virker derfor som om folk setter ekstra stor pris på å bli invitert hjem til noen i stedet). For å gjøre det hele litt enklere ble alle bedt om å ta med seg litt mat hver, noe som heller ikke er så uvanlig å gjøre her. Japanere er ofte flinke til å lage mat, så det ble mye spennende og det hele smakte meget godt! Dessverre hadde en av dem blitt syk, og en annen var forhindret i å komme, men de som var her så ut til å kose seg.

 

 

Siden jeg har hatt en liten drøm om å starte en gruppe med disse mødrene, som kunne møtes ca. en gang i måneden og hvor vi kunne snakke om livet og ting som opptar oss, spurte jeg dem om de kunne tenke seg å møtes igjen neste måned, noe de alle svært gjerne ville. Og det kjekke var at ei av de andre med en gang sa at hun gjerne ville at vi skulle møtes hjemme hos henne denne gangen. Så nå ser jeg fram til å spise lunsj med disse damene framover.

 

Lek og bollebaking

Denne uken begynte skolene og deltidsbarnehagene på igjen etter to måneders sommerferie. For skolebarna har det vært fritidsordninger som de har kunnet være med på, men for barna som har hjemmeværende mødre har det nok blitt lange dager. Siden engelskklassene først starter opp igjen nå til helgen, hadde vi litt ledig tid sist uke, og vi bestemte oss derfor at vi ville arrangere åpen dag i kirken med lek og bollebaking. Sms ble sendt ut, og til tross for kort varsel, var det til sammen tjue barn og mødre som kom innom denne dagen. Dette var barn som tidligere hadde vært på babysang, og hvor mødrene kjente hverandre godt fra før. Praten gikk derfor livlig, og siden barna lekte godt med hverandre, fikk mødrene et lite ”pusterom” og ungene noen å leke med.

 

Babysang om sommeren

Mens vi er i Norge om sommeren har det vært vanlig at også aktivitetene i kirken tar fri. Men like før ferien kom det et spørsmål fra noen av mødrene om vi ikke kunne fortsette med Babysang gjennom hele sommeren. Siden de fleste likevel skulle være hjemme, og deltidsbarnehagene hadde fri, var dette et stort ønske. Det er en frivillig dame fra menigheten som har fått hovedansvaret for å drive disse samlingene – og hun var selv den første til å si at hun mer enn gjerne ville holde Babysang i gang gjennom sommeren. Kun bollebakingen vår gikk ut i bytte med japanske tradisjonelle riskjeks. Med 36 grader er det for varmt til å være ute og leke, og ettersom folk bor i relativt små hus (sammenlignet med norske),  passet det perfekt for mødrene å komme til et stort kirkerom hvor ungene kunne få boltre seg fritt. Før sommeren lå deltagerantallet på rundt ti barn med sine mødre, mens det i sommer har vært så mange som femten barn innom.     

                                                                                                     Hovedansvarlig for Babysang 

Manga kurs

Helt siden Synnøve kom har vi visst at hun har vært glad i å tegne japanske manga-figurer. Vi har derfor lenge lekt litt med tanken på å arrangere et manga-tegnekurs for barn i kirken. Derfor var det ekstra kjekt at vi fikk til å holde et kurs i begynnelsen av mai. Vi møter mange barn i løpet av uka, men vi hadde lyst at dette kurset skulle være spesielt for de barna som vi har ekstra god kontakt med - blant annet de som går på søndagsskolen. Siden japanske jenter elsker å tegne manga, ble de derfor kjempeglade da vi spurte om de hadde lyst til å være med. Og en fredag morgen, da alle hadde fri fra skolen, møtte fem jenter med mødre og småsøsken opp med sine nyinnkjøpte tegneblokker og blyanter.

 

Synnøve, som blant annet har hatt tegning som fag på videregående, viste at dette var noe hun kunne, og barna fikk lære om proposisjoner og hvordan man tegner øyne og munn i ekte mangastil. To timer, med en liten snacks pause, var alt for liten tid, og barna spurte derfor om timene kunne fortsette, og helst en gang i uken. Men siden Synnøve egentlig har mer enn nok med arbeidsoppgaver fra før, bestemte vi oss for å arrangere kun en samling til før hun reiser hjem i midten av juni.

 

 

Alle tegningene er tegnet av Synnøve

Guttedagen/Barnedagen

Mens jentene har sin feiring i mars, har guttene sin dag den 5.mai. Men denne dagen har også etter hvert blitt til barnas dag, og er en nasjonal fridag. På wikipedia, som også har en utfyllende artikkel om denne dagen, kan man lese at dette er en dag hvor man skal "respektere deres personlighet og feire deres glede". Det er ikke bare Japan som feirer slike dager, man finner det også hos mange av nabolandene. Men også til denne dagen ser selvsagt butikknæringen sitt til å tjene noen ekstra kroner, så dagen etter at man er ferdig med jentedagen kommer straks "utstyr" til guttedagen opp i mange butikker. Og utenfor hus hvor det er guttebarn er det mange som setter opp flagg formet som karpefisk, og de er et fargerikt syn der de flagrer i vinden.

Misjonærmøte

Til vanlig bruker misjonærene fra NMS og Frikirken å samles annen hver måned til misjonærsamling. I tillegg samles vi en gang i året til Misjonærmøtet som varer i tre dager. 

Før i tiden brukte Misjonærmøtet å være på Hiruzen Bible Camp, som drives av NLM og den Vest-japanske lutherske kirke. Derfor var det kjekt i år å kunne komme til dette stedet som vi har hørt så mye om. Vi hadde på forhånd blitt fortalt at hovedbygget begynte å bli nokså gammelt, og med tanke på tidligere erfaring med leirmat, ala pølse og stappe, må jeg innrømme at vi ikke hadde de helt store forventningene. Men denne gangen ble vi virkelig postivt overrasket. Leirstedet var riktignok gammelt, men er fylt opp av norske møbler, samt dekket av trevegger, så det føltes litt som å være hjemme i Norge. Og maten var virkelig god! Her fikk vi mye tid til å være sammen og til å dele erfaringer fra arbeidet. "Årets gjest" var Terje Bjerkås fra ledelsen i Frikirken, som stod for bibeltimene.

Om ikke antall misjonærer hadde gått opp siden sist, var det to nye tilskudd til gjengen; Marie og Cecilie. Og mens praten gikk livlig blant oss voksene, var det to jenter som også hadde det kjekt. Siden både Karen og Kristine går i japanske barnehager, tok det litt tid før de skjønte at de jo like godt kunne snakke norsk, som japansk, til hverandre.

                                                                                                Bestevennene Karen og Kristine