Rett utenfor kirken har vi en
stor, fin park. Siden de aller fleste av naboene våre er pensjonister, er det
ikke så mange barn som kommer for å leke der til vanlig. Kristine vil ofte leke
i parken når hun kommer hjem fra barnehagen, men det blir fort kjedelig å hele
tiden måtte leke alene. Derfor begynte vi hver dag å stille oss opp ved gjerdet
for å rope på bestevenninnen hennes, som bor på andre siden av parken. Etter å ha
ropt et par ganger dukket det opp et lite mørkt hode i vinduet, og like etter kom
det ei blid jente løpende. Etter at vi hadde gjort dette i flere dager, fortalte
moren at datteren nå stod klar i vinduet for å se når Kristine kom hjem fra barnehagen,
slik at de kunne leke sammen.
Alle som skal hente barna sine
i barnehagen må kjøre forbi parken. At det nå var to barn som lekte der førte til
at enda flere hadde lyst til å bli med og leke, og slik startet vi ”Park klubben”.
Vi stiller med sandkasseleker og myggspiral (det kryr av mygg i parken i
sommerhalvåret), og er der fra litt over fire til klokken halv seks hver dag.
Det har variert litt hvor
mange som kommer. På det jevne er vi rundt fem barn, men noen dager kan vi være
så mange som ti. Mange av disse kommer fra Kristine sin klasse, og det fine er
at vi får muligheten til å bli kjent med foreldre som vi ellers aldri treffer,
siden disse jobber og ofte har det travelt i helgene. Men et par av disse er nå
ute i fødselspermisjon, og de har derfor også hatt mulighet til å bli med på
Baby sang inne i kirken.
Ei av de mødrene som Rut
Terese har hatt mye kontakt med for tiden har hun blitt kjent med nettopp i
parken. ”Park klubben” har derfor virkelig vært med på og gitt både store og
små nye venner!
