Avskjed

Jeg har en stund tenkt at bloggen skulle hatt en skikkelig avslutning, og etter å ha vært på ferie i Japan i sommer, bestemte jeg meg for å lage en når jeg kom hjem.

Mye har skjedd siden mai 2007, så jeg har valgt å dele det inn i tre deler; avskjed, hjemme i Norge, og tilbake til Japan.

                                              Babysang-gjengen!

Da vi bestemte oss for å reise til Japan, var vi usikre på hvor godt vi ville trives, og ikke minst hvordan det ville være å bo så langt borte fra familien. Vi bad derfor om å få en kontrakt på fem år, i stedet for seks som den gangen var det normale for misjonærer som skulle til Japan. Selv om de to første årene med språkopplæring til tider var tunge, merket vi fort at vi trivdes i Japan. Og selv om det var tøft å se familien bare én gang i året, gikk det også forbausende bra, mye takket være kontakten via Skype. Årene gikk, og vi trivdes svært godt. Selvsagt var det utfordringer med språket, og det å alltid være «utlending», men vi skjønte ganske fort at vi nok kom til å bli noen år ekstra – og til sammen sju år ble det.

Selv om det føltes riktig å reise da vi gjorde, var det tungt å ta farvel. Vi hadde knyttet mange sterke bånd, og gjennom å være en del av lokalsamfunnet og arbeidet vi gjorde i kirken, hadde vi fått kontakt med mange. Noen avskjedsfester holdt vi, som f.eks. avskjed med engelskklassene, noen arrangerte menigheten, og det ble avskjeder med omgangskretsen og til slutt de aller nærmeste vennene. Det som kanskje gjorde aller størst inntrykk var avskjeden med babysang-gjengen. Her hadde hun som var leder invitert mange av de barna som var med fra starten, men som hadde begynt i barnehagen eller på skolen.

                                          Engelsk for nybegynnere

Engelsk for viderekommende

                                                                           Barneengelsk

Menigheten

Venner i nabolaget

                                                                                                               Bestevennene til Krisitne...

                                                                                                             og våre nærmeste venner.

                                                                          Avskjed om morgningen 30. juni 2014

                                                             Avskjed på flyplassen med språklærer, misjonærer og noen fra kirkestyret                                                            

Da vi forlot Japan siste dag i juni, kjente vi på en stor takknemlighet til Gud for alt vi hadde fått være med på og alle vi hadde fått møtt!    

Påskegudstjeneste med dåp

1.påskedag ble en stor festdag her i Nishi-Nara kirke! Ikke bare kom det mange på søndagsskolen, inkludert noen nye, men ei av mødrene ble også døpt denne dagen!

Det å få oppleve dåp er på ingen måte noen hverdagsopplevelse i japanske kirker. Før vi kom hit hadde vi hørt at Japan var et av de vanskeligste land å drive misjon i. Med kun 0,7% kristne kommer Japan nesten nederst på lista over land målt etter antall kristne.

Da vi hadde bodd her ca. et år, og fortsatt gikk på språkstudiet, snakket vi med en tidligere japan-misjonær. Han fortalte at han dessverre ikke hadde fått gleden av å døpe noen japanere den tid han hadde vært her. Det var nok da vi kanskje skjønte for alvor hvor vanskelig det kan være å drive misjon i dette landet. Derfor opplevdes det ekstra stort da vi spurte ei mor som trofast har kommet med sine barn på søndagsskolen i mange år, om hun kunne tenke seg å bli døpt, og fikk positivt svar!

Påskedag begynte med søndagsskolen kl. 09.00. Her var det bl.a. påskesanger og påskefortellingen i lysbilder, med tilhørende lydspor, som stod på programmet. Etter dette var det tid for påskeaktiviteter. Først fikk barna utdelt dekorerte plasthylstre som de tredde på egg, for så å dyppe dem i kokende vann. Slik fikk barna vakre og fargerike påskeegg. Etterpå bar det ut i parken, hvor eggene ble gjemt rundt omkring av de voksne og barna skulle finne dem. Dette er en skikk som er vanlig i Tyskland, Storbritannia og USA, og som mange kirker også her har tatt over.    

På selve gudstjenesten var det godt oppmøte, og ekstra stas var det med besøk fra menigheten til Rut Terese i Brattvåg. Dette var et ektepar som var på påskeferie hos ei søster som er misjonær for NLM i Kobe. De hadde med en hilsen fra menigheten og norsk sjokolade til kaffen.  Dagens høydepunkt var selvsagt dåpen! At mennesker kommer til tro i dette landet er virkelig et under, og derfor blir hver dåp noe helt spesielt.

Etter dette var det duket til flott kirkekaffe, der menigheten spanderte sushi på alle sammen, og hvor alle i tillegg hadde tatt med seg litt mat hver som ble satt fram. Til dåpsfest hører selvfølgelig også bløtkake og kransekake (etter norsk tradisjon…), og etter dåpen til Cecilie i fjor da de også fikk det samme, har menigheten virkelig fått smaken for norsk kransekake.

Kirsebærblomstring

En gang leste vi en oversikt der det stod hvor i verden en burde oppholde seg til en hver tid for å få med seg ”de store begivenheter”. Japan var her oppført én gang i løpet av året, og det i månedsskiftet mars/ april, under kirsebærblomstringen.

 

Det er både noe vakkert og sørgmodig med disse kirsebærblomstene. De er så utrolig vakre når de blomstrer, men så varer de bare knapt en uke - toppen to om man er heldig. Kommer det et kraftig regnskyll, med påfølgende vind, kan det hele være over i løpet av natten. Kanskje ikke så rart at buddhistmunkene kan sitte under disse trærne og meditere over livets forgjengelighet.

 

Dette året var vi heldige og fikk en lang blomstring. Rut Tereses kusine kom akkurat da det begynte, og med henne på besøk fikk vi oss flere flotte turer!

 

Aktiviteter for barn

                                                                                                        Foto: Rut Terese K. Fjeld

 

Det å skulle drive med aktiviteter for barn er ikke så lett, spesielt når vi må konkurrere med mange andre aktiviteter, og de kryr det av! Fra barna er rundt 4-5 år begynner de på blant annet ballett, kalligrafikurs, pianospilling, trommekurs og svømming. Når de starter på skolen, og noen før, er det de såkalte ”puggeskolene” som spiser opp mye av ettermiddagene. Her lærer barna matte, japansk og engelsk, og er nesten vesentlig om en skal klare å bestå opptaksprøvene til noen av de private barne-, ungdoms og videregående skolene.

 

 Foto: Rut Terese K. Fjeld  

 

Denne våren har vi dessverre hatt litt nedgang i begge barneengelskklassene. Derfor prøver vi nå å flytte over de eldste barna fra Genki English (gruppen for de minste barna) over på Kid’s English (de største barna). Så håper vi at det kommer noen nye til i løpet av våren.

 

 

Heldigvis er ”Babysang” i viden som aldri før, hvor vi nå er mellom 15 og 20 barn, og stadig kommer det nye til.

 

Søppelmenn i farten

Med disse to travle japanske søppelmennene

vil vi ønske alle en riktig god helg!

 

Obento til glede og besvær

Obento (uttales ”åbentå”) er én av mange ting som kommer fra Japan og som etter hvert har blitt populært i Norge. Mitt første møte med obento var ikke så lenge etter at vi flyttet til Japan. Jeg var blitt invitert på besøk til en barnehage, og når det ble lunsjtid tok barna fram den ene flotte matboksen etter den andre. For jeg som nesten bare kjente til den trauste, norske matpakka, ble dette en helt ny opplevelse. Ikke bare så de gode ut å spise, de var også som små, vakre kunstverk i seg selv! Da var det at jeg hørte ei av jentene si til gutten ved siden av; ”Å, så fin obento du har da! Før var mammaen min flink til å lage obento, men det er hun ikke nå lenger”. Jeg skjønte at den japanske matbokskulturen også hadde en bakside.

 

I barnehagen hvor Kristne går, og som er en helt alminnelig barnehage på dette området, får de servert varm lunsj hver dag. Her trenger de kun å ta med obento én gang i måneden. I motsetning er det flere deltidsbarnehager hvor barna ikke får servert mat, og mødrene må derfor stå tidlig opp om morgenen for å lage i stand lunsjboksen, og det er ikke rent få ganger at jeg har hørt mødre klage over dette. Ikke bare tar de lang tid å lage, det forventes også at de skal være både flotte og næringsrike.
 

 

 

Jeg har sett bilder av mat som mødre i klassen til Kristine har laget, og jeg er glad for at hun enda ikke har kommet hjem og klaget over at hennes obento ikke er like fin som noen av de andres. Én gang kommenterte hun riktignok at venninnen hennes hadde jordbær og pølser i sin, men det var lett å fikse. Verre var det da venninnen hennes kom hjem til moren og sa at ei i klassen hadde hatt mat formet som en kjent tegneseriefigur. For å ikke skuffe datteren brukte moren neste gang over en time til å få to risklumper, ved hjelp av sjøblader, skinkepålegg og ost, til å ligne på to populære tegneseriefigurer.
 

Noen mødre blir virkelig flinke til å lage disse lunsjboksene, og av og til kan man se konkurranser på TV der de konkurrerer om å lage ansiktet til kjente personer kun ved hjelp av mat. Det er forbløffende hvor likt det kan bli!

 

                                                    Bildene over er hentet fra "Smile Lunch 2012 Calender"

Inntil videre får vi glede oss over at Kristine fortsatt synes at mamma er flink til å lage obento.  

  

Vinteren i Japan

De som tror at vi i Japan har det varmt og godt hele året, slik som f.eks. misjonærene i Thailand og Hong Kong har det, tar nok grundig feil. For vi overdriver ikke når vi sier at vi aldri har frøse så mye om vinteren som etter at vi flyttet til Japan. Siden de fleste hus er bygget med tanke på sommerhalvåret, har de minimalt med isolasjon i veggene og enkle vinduer (nå skal det innrømmes at enkelte nyere hus har blitt betrakteligere bedre rustet mot vinterkulden, og helt i nord, på Hokkaido, finner man godt isolerte hus). Når det blir minusgrader om natten, og fem–seks plussgrader om dagen, kombinert med høy luftfuktighet, da er det kaldt! Selv om vi ikke har oppvarming på badet, og kun klarer å holde varmen oppe i de rommene vi bruker, går tankene våre om kvelden til uteliggerne her i landet. De som, når vi legger oss, begynner på sin lange nattevandring for å holde varmen. Det er få av dem i Nara, men i Osaka er det mange, og de blir dessverre stadig flere.

NMS misjonær Dagny Harkmark Straume har virkelig engasjert seg for noen av disse uteliggerne og andre økonomisk vanskeligstilte. Hver onsdag har Mukonoso kirke åpent, hvor disse kan komme inn å få seg litt mat og varme om vinteren. I tillegg reiser flere fra menigheten ut til elva, hvor mange uteliggere bor under presenninger, og deler ut mat én søndag i måneden.    

For to år siden var jeg så heldig å få bli med en onsdag. Opplegget starter egentlig kl.14, men en time før begynte det allerede å komme folk. Her fikk de servert varm karrigryte med ris, i tillegg til drikke, frukt og kjeks. Alt sammen sponset av venner og bekjente i Norge og Japan. Godt over tyve menn, og flere kvinner, bruker å komme innom i løpet av dagen. Mange av dem blir sittende i flere timer, og for at de skal slippe å måtte gå sultne hjem, serveres det nudler og risboller før de går. Av mangel på penger til toget kan noen av dem bruke i overkant av tre timer på gåturen hjem.

Ikke alle som kommer er hjemløse. Noen har tak over hodet, men sliter ellers temmelig tungt økonomisk. Da en pensjonert sosialarbeider fikk høre om arbeidet, ønsket han å engasjere seg. Siden han kjenner systemet og har jobbet med lignede saker før, har han klart å skaffe husrom og trygd til flere av dem. Dette er noe som mange av dem egentlig har rett på, men som ingen har villet gi dem tidligere. Det drives ingen direkte forkynnelse, men det at det foregår i en kirke, og at de som driver det er kristne – det er forkynnelse i seg selv. Den flotte altertavlen var lenge samtaleemne rundt bordet. Flere har også kommet på gudstjeneste. Dette er de virkelige hjemløse, de som bor under presenninger og ikke eier stort mer enn det de går og står i. Noen ganger har de også kommet og luket bedene rundt kirken – i takknemlighet.

Når samfunnet ser ned på dem, og de etter hvert føler seg lite verdt, er det fantastisk å se hvordan Dagny og de andre har stilt opp, vist dem respekt og verdighet. Dette kom spesielt tydelig frem da en av dem på rundt førti år brått døde. Han hadde fått bo gratis et sted siden det snart skulle rives, og slik sett var han ikke helt hjemløs – i alle fall ikke enda. Da han døde klarte politiet å spore opp to søstre (foreldrene mistet han da han var i begynnelsen av tenårene).  Men disse søstrene ønsket ikke å vite noe av broren, og ville heller ikke møte i begravelsen. I stedet for at kommunen tok seg av saken, bestemte Dagny og John Olav seg for å lage en verdig seremoni for den avdøde mannen. Så en onsdag formiddag, før den vanlige samlingen begynte, var flere uteliggere og andre som har det vanskelig samlet til begravelse i Mukonoso kirke. Den kristne tanken om at alle mennesker er like mye verdt, fikk familien Straume virkelig vist denne dagen! På bloggen til Dagny og John Olav kan dere se bilde fra begravelsen:  http://johnolavstra.blogspot.jp/