Okonomiyaki-party

En lørdag innimellom arrangeres det matlagingskurs her i kirken. Stort sett har det vært folk fra menigheten som har kommet, og det virker som om de har syntes det har vært kjekt å komme sammen også utenom gudstjenesten.

Det å arrangere Okonomiyaki-party kom etter at Ivan en gang sa at han likte denne litt festlige matretten, også på underlig vis oversatt til ”As-you-like-it”-Pancake på engelsk. Hoved-ingrediensene består av Okonomiyaki-mel (kan oså bruke vanlig mel), egg og kinakål. På toppen smører en på et lag med tykk Japansk spesial saus, majones, og til slutt drysses et fint lag med syltynne fiskeflak. Som det engelske navnet også tilsier, kan du putte oppi det du ellers finner for godt. Retten har også sine lokale varianter. For å gjøre det hele ekstra spennende ble alle bedt om å ta med seg de ingrediensene de selv brukte når de laget denne retten hjemme. Maten ble stekt på en stor elektrisk plate midt på bordet, og etterpå gjaldt det å smake på de ulike variantene. Med bl.a. ingredienser som soba-nudler, sennep, mochi (risboller), fiskekake og ost smakte de ganske så ulikt.

Kanskje ikke så rart at dette er favorittretten vår for tiden

Som ellers i det Japanske samfunnet ble den eldste selvutnevnt sjefskokk

Når det er snakk om noe godt kan japanere virkelig ta for seg

Felles for damene var at de brukte strimler av svinekjøtt. Ivan derimot imponerte de fleste med å stille med østers og blekksprut, noe han en gang hadde fått servert på en restaurant. Nå skal det her legges til at Ivan elsker å prøve ut nye retter, og bruker å bestille de særeste ting han kommer over når vi er ute å spiser.

Hjem til Norge på ferie

Det å bli foreldre for første gang er noe stort og fantastisk! Men det å bli besteforeldre og ikke minst oldeforeldre, for første gang, er intet småtteri det heller! Fra oldeforelderne i Molde dumper det støtt og stadig ned brev i postkassen, og selv min mormor på 90 år, som ellers glemmer mye fra fortiden, er fullt klar over at hun endelig har blitt oldemor! Kanskje er det heller ikke så rart at far til Ivan var på nippen til å reise ut til Sola flyplass, med en gang han fikk høre at Kristine var kommet til verden, for å sette seg på første fly til Japan. Til vanlig tenker vi ikke så mye på avstanden til Norge, men etter at Kristine ble født skulle vi ønske at vi kunne bodd litt nærmere. Men vi skal ikke klage. Det har blitt meg fortalt, fra de andre misjonærene, at på 80-tallet kostet det rundt 500 kr å ringe hjem i 10 minutter, og en billettpris kom fort opp i 15 000 kr én vei. Da er det jo utrolig å nå kunne ringe helt gratis gjennom Skype, og attpåtil vise fram den lille live på webkamera! Men det blir nå likevel ikke helt det samme. Derfor har vi valgt å kombinere pappapermisjon med hyggelige billettpriser for å gjøre ventetiden litt kortere og ta oss en tur hjem til Norge nå før sommeren.

Til og med familiehunden Cita må ta en titt på Kristine når hun vises fram for første gang

Utrolig nok bor alle søsknene våre i stavanger. Her prater vi med den ene av onklene til Kristine

Mens vi samtidig er i Norge vil vi ha barnedåp i Hillevåg kirke (Stavanger) den 28. februar, og det er da den stolte morfaren som skal få lov til å døpe barnebarnet.

Besøk fra Tezukayama

Er det noe vi virkelig savner etter at vi flyttet til Nara må det være alle vennene våre på Tezukayama. Mange av dem ble vi kjent med gjennom gospelkoret i menigheten. Siden vi ikke hadde sett de fleste av dem på lenge, og siden de hadde lyst til å møte Kristine, bestemte vi oss for like så godt å invitere alle hjem til oss! De som hadde mulighet ble med på gudstjenesten om morgenen, ellers kom de fleste til lunsj kl. 13. Japan er et fantastisk land når det gjelder matkultur. En finner en liten sjappe eller restaurant på hvert et gatehjørne, og det å spise ute i Japan er også forholdsvis rimelig (en stor fordel er selvsagt at du har lært deg å like japansk mat). Med vår syvseters stasjonsvogn fikk vi fraktet dem til en restaurant ikke så langt fra der vi bor, og vi inntok et godt måltid tradisjonell japansk mat. Etterpå bar det hjem på kaffe og kaker hos oss. Leiligheten vår er heldigvis forholdsvis romslig, så det var ikke noe problem å få plass til alle gjestene våre både i den vestlige stua (mest populær blant japanerne) og vår japanske stue, hvor en sitter på gulvet på tatamimatter (mest populær blant nordmenn).

Jo da, vi har stoler også. Hele ti stykker

I Japan skrelles all frukt, og til det arbeidet bruker man en kniv, tidvis stor en som sådan

Ca. halvparten av dem som kom er verken døpt eller går regelmessig i kirken. De har imidlertid oppsøkt kirken enten fordi de liker å synge eller fordi de vil lære engelsk. Samtidig er de positive til kristendommen, og vi kommer ofte inn på samtaler om tro.

Black and White. Kristine på fanget til prestestudenten Tabata

Kristine begynner å bli vant med å sendes fra fang til fang

Japanere er noen ”flokkdyr” og liker seg best der hvor det er mye folk og hvor ting skjer. Det er f.eks. ikke uvanlig å se japanere stående i lange køer uten for spesielt populære restauranter, butikker og banker. Det mest ekstreme tilfellet vi har vært borti var da folk stod over to timer i kø for å komme inn på en kunstutstilling i Kyoto.
Vi kommer derfor til å arrangere flere slike tilstelninger utover våren. Tidligere har vi bl.a. hatt jentekveld med pizza, kino og kafébesøk, hageselskap under kirsebærblomstringen, karaoke og filmkveld. For å gi videre det beste vi har, har vi planlagt å ha en andakt på hver av disse samlingene.

Sakkuraparty i hagen (våren 08)

Nyttårsmøte

Andre uka i januar var det igjen duka for nyttårsmøte i Kinki-kirken (samarbeidskirken til Det Norske Misjonsselskap og Frikirka). Det er ikke så ofte det arrangeres fellesarrangement, og når de fleste menighetene er små, er det viktig å kunne se og møte andre kristne. For oss er det alltid kjekt å treffe igjen både japanske og norske kollegaer. Etter møtet var det konsert der en musiker framførte japanske og engelske sanger. Amazing grace slår alltid godt an, og på slutten nådde en nesten afrikanske tilstander med taktfast klapping og litt svinging på overkroppen.

Skoene til noen av dem som var til stede på nyttårsmøtet

Når vi nå er inne på det med sko, kan jeg samtidig opplyse om at Japan må være tøflenes hjemland nummer en. På mange offentlige steder er en nødt til å ta av seg skoene, for så å ta på seg noen godt brukte tøfler, som alltid ligger framme. Det finnes utallige steder hvor tøfler tas i bruk. F.eks. kirketøfler, tempeltøfler, undersøkelse hos legen tøfler og tannlegetøfler. Ellers så er også tøfler det første du blir tilbudt når du kommer hjem til folk. Du finner altså disse tøflene over alt og alltid klar til bruk. Men det mest sære etter vår norske oppfatning må sannsynligvis være dotøflene. Disse litt mer ”tøyete” tøflene som en finner på alle private og noen offentlige toaletter (dersom dere lurer, så vi oss nødt til å anskaffe oss noen slike vi også). Det praktiske med disse dotøflene er at en slipper å låse døra, for dem som måtte ha angst for slikt, siden en straks vil skjønne at det er opptatt der inne når det står noen etterlatte innetøfler på utsiden av døra. Når det derimot gjelder de hygieniske forholdene rundt disse svette, klamme tøflene … vel, tenkte bare å nevne det sånn i forbifarten.

Noen av de berømmelige tøflene

Året 2009

Alle medier med respekt for seg selv bruker ved oppstarten til det nye året å ha et tilbakeblikk på året som gikk. Vi vil derfor starte denne bloggen med fjorårets største begivenheter i familien.

Kristine
18.oktober ble vi foreldre for første gang til ei fantastisk jente som har fått navnet Kristine! Litt dramatikk ble det på slutten med høyt blodtrykk pluss at Kristine fikk blod i lungene, og måtte tilbringe noe ekstra tid på sykehuset. Men det gikk heldigvis godt for både mor og barn.

Kristine iført japanske sykehusklær

Å bli foreldre er fantastisk! I tillegg har vi allerede oppdaget at det er veldig kontaktskapende. Her vi bor er det ikke så mange andre utlendinger, og når en da i tillegg går rundt og triller på en liten baby (”Japanerne er vilde med de små vesterlændinge” sitat dansk Japan-guidebok) hender det rett som det er at folk stopper opp for å titte i vognen. Her i nabolaget går jeg vel under betegnelsen ”den gale utlendingen”. Grunnen er at jeg har tatt med Kristine ut på tur siden første dag vi kom hjem fra sykehuset, og det gjør man slett ikke i Japan. I alle fall ikke den første måneden (det skal visst ikke være godt for verken mor eller barn). Men foreløpig har vi ikke tatt skade av litt frisk luft, så vi fortsetter med vår daglige lille trillerunde.

Her består vogna den store mark og skogtesten

Første langturen gikk til konsulatet i Kobe for å skaffe pass

Nara
Fra å ha bodd midt i storbyen Osaka flyttet vi i august til den gamle keiserhovedstaden Nara. Nå er da Nara heller ikke noe lite sted med sine 363 000 innbyggere. Byen står på Unesco sin verdensarvliste, og er kjent for å være buddhismens hovedstad i Japan. De aller fleste turister besøker denne byen med sine mange gamle templer og et stort parkområde med hellige rådyr. For oss har det vært deilig å komme vekk fra et sted med asfalt og bygninger på alle kanter, til nå å kunne se både skog og åser. Det eneste minuset med å bo i Nara er at det er varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Selv om vi bare har bodd her noen måneder trives vi meget godt både i leiligheten og på det nye stedet.

To ganger i året tennes de rundt 3000 steinlyktene

Rådyrene er tamme og finnes i hele parken

Koret på tur til Nara for å se på høstfargene (høsten 07)

Prest
Da Ivan ble kristen som 20 åring tok det ikke lang tid før han opplevde seg kallet til å bli prest, og samme året begynte han på Misjonshøgskolen. Som det siste kullet ved skolen studerte han i 6,5 år (og når studiet likevel var så langt, hvorfor ikke plusse på med et ekstra halvår i hebraisk?). Etter 7 års studier er nok de aller fleste mer enn klar nok for å komme ut i arbeidslivet. Men det skulle gå enda to år siden alle japanmisjonærer må gjennom en toårig språkopplæring. At erfarne misjonærer sier at en etter 30 år behersker språket sånn rimelig godt, og at japansk regnes som verdens vanskeligste skriftspråk, har vi ingen problemer med å forstå. Sånn sett har vi fortsatt noen år igjen å gå. Men i vår ble vi altså ferdig med den obligatoriske delen, og Ivan kunne endelig med et lettelsens sukk bli tilsatt som menighetsprest i Nishi-Nara menighet etter 9 års studier.

Dagen for vitnemålsutdeling. Her sammen med sine to tidligere lærere; Jostein Ådna (professor i NT) og Magnar Kartveit (professor i GT)

Innsettelse i Nishi-Nara kirke

Mens Ivan skriver og holder fine prekener og andakter på japansk, fungerer jeg mer som melkeku og bleieskiftarbeider. Men bloggskrivingen har jeg tatt ansvaret for, og klarer jeg å holde nyttårsforsette mitt, vil det komme inn nye og forhåpentligvis lesbare innlegg med jevne mellomrom.