Et godt semester

For tiden holder vi på med sommeravslutning for de ulike aktivitetene, og det er med stor takknemlighet vi kan se tilbake på det siste halvåret. Da vi begynte på dette semesteret var vi usikker på hvordan det ville gå med flere av aktivitetene, siden en del av de mest trofaste barna skulle begynne i barnehagen i april. Vi var redd for at de barna og mødrene som da ble igjen også etter hvert ville slutte å komme, siden det ble så få igjen.

Genki English: "Ten little Indians"

Da jeg skrev en hilsen til Lærerinnenes Misjonsforening sitt blad tidligere i vår, ønsket jeg at de spesielt skulle huske på aktivitetene som vi driver, og disse bønnene må virkelig ha vært kraftfulle, for aldri før har vi opplevd så godt oppmøte på noen av aktivitetene! Spesielt Genki English, for barn fra 2-4 år, har økt så kraftig at vi lurer nesten på om vi må sette en stopp for antall deltagere. På medlemslistene er det nå over tretti navn, hvorav en god del av dem har kommet til kun i løpet av den siste måneden. Heldigvis, får man si, har oppmøtet holdt seg forholdsvis stabilt på rundt fjorten barn, men for to uker siden var det atten barn, pluss syv småsøsken, og noen av barna hadde til og med tatt med seg begge foreldrene.   

Pappa var på besøk i mars og fikk være med på noen av aktivitetene

Babysong: baking og spising er en fast del av programmet

Et par minutters spaseravstand fra kirka vår har de revet flere gamle og ubebodde blokker, og satt opp rundt femten nye eneboliger. En god del av innflytterne er barnefamilier, og det positive er at mødre, som allerede kommer, har invitert med seg noen av disse nyinnflyttede til aktiviteter i kirken!

Orlaug er med som "gjestelærer" på English cooking class

Dagens meny: Potetkake med pølse og salatblad

For en måned siden startet Ivan opp en ny engelskklasse for voksne, etter at han hadde fått forespørsel om han ikke kunne ha en klasse for «nybegynnere». To helt nye begynte, i tillegg til noen av dem som også går i den første klassen. Hun ene tok også med seg mannen sin, og vi håper at flere kanskje også vil gjøre det samme.

I november venter vi barn nr. 2. Det er derfor ekstra kjekt at vi i år får ut to ettåringer + ei som skal være her frivillig fram til jul! Med det er vi sikret at vi kan klare å opprettholde alle aktivitetene, og det betyr svært mye for oss. Så får vi fortsatt håpe og be om at vi må få oppleve vekst på gudstjenestene, og på søndagskolen, slik vi har gjort på de andre aktivitetene.

        

Barnehageandakt

To fredager i måneden har Ivan andakt for alle barna i barnehagen, og hver tirsdag kommer jeg til klassen til Kristine. Akkurat nå leser jeg fra en bok, som jeg har oversatt fra engelsk, og som inneholder mange flotte og spennende bibelhistorier. Det er utrolig hvor rolige disse 25 to- og tre-åringene kan sitte. Samtidig er de opptatt av å finne Jesus på de ulike sidene, og syntes bl.a. veldig synd på Bartimeus, som ikke kunne se, og Sakkeus som var så liten. Etter bibelhistorien bruker vi å synge en sang, som jeg har valgt ut. Siden de synes det er stas med engelsk, har de nå klart å lært seg alle tre versene på sangen ”God is so good” med bevegelser til! Jeg blir faktisk overrasket hver gang hvor flinke disse små barna er til å synge!

I dag, da jeg leverte Kristine i barnehagen, kom en bestemor bort til meg og fortalte at sønnen hennes i går hadde kommet stolt hjem og sunget på en ny sang, som hun ikke hadde hørt før. Dessuten hørtes det ikke ut som japansk. "Det er engelsk", hadde gutten stolt forklart, og han hadde lært den av mammaen til Kristine. Bestemoren, som ikke er så flink i engelsk, lurte på om jeg kunne oversette sangen slik at hun også kunne lære den.

I tillegg til mitt bidrag, inneholder disse samlingene faste innslag, som ”månedens bibelvers”, Fader vår, bønn fra en av barnehagetantene og to-tre andre japanske kristne barnesanger. Dette har de to ganger i uken i tillegg til storsamlingen hver fredag hvor alle barna deltar. Ingen skulle være i tvil om
at barna går i en kristen barnehage.  

Kristine-chan

Det å komme på gode navn til barna sine kan være vanskelig har jeg forstått på flere av mine venner. Men i Kristines tilfelle var valget enkelt. Helt fra jeg var liten har jeg likt navnet Kristine. Hvorfor akkurat det navnet er jeg ikke helt sikker på, men muligens må jeg ha møtt ei søt og snill jente en gang, som het Kristine, og som har gjort inntrykk. To av mine oldemødre het også Kristine, og med ei mor som heter Kirsti, følte jeg at dette også kunne bli en fin oppkalling. Som far måtte jo også Ivan få et ord med i laget, og vi gikk gjennom en del alternative jentenavn, men Ivan var enig med meg at Kristine var det fineste navnet, og slik ble det.

Det er faktisk en del jentenavn som er felles for Norge og Japan, som f.eks. Mari, Hanna, Lisa og Sara. Men Kristine hadde vi ikke hørt om noen som het. Derfor var vi litt usikker på om japanerne ville klare å huske det litt lange navnet. Men til vår store overraskelse er dette faktisk et navn som japanere kjenner til! Så når noen spør hva datteren vår heter, og vi svarer Kristne, sier de ååå Kristina, for et flott navn! Og etter det husker de aller fleste navnet hennes.

Da hun begynte i barnehagen lurte tantene på om ikke Kristine hadde noe kallenavn. Mange japanske barn har kallenavn og de syntes nok at Kristine (pluss "chan", som de legger til alle navn på småjenter) ble litt i lengste laget. Nei, hun het bare Kristine, og det var det vi ville at de skulle kalle henne – altså Kristine-chan. Men da vi kom til barnehagen dagen etter, hørte vi tantene si; God morgen Krischan. Først kjente jeg at jeg ble litt irritert, men så tenkte vi at det egentlig var et fint kallenavn. På norsk betyr jo navnet Kristine "kristen", og "kristen" på japansk uttales faktisk Krischan. Som eneste utlending i barnehagen vil de andre barna kanskje for alltid huske den lyshårede jenta som bodde i kirken, og som hadde kallenavnet "Kristen". 

April

April er måneden da et nytt skole- og barnehageår starter i Japan, slik som så mange andre steder i Østen. Før det har det blitt holdt høytidelige avslutningsseremonier både for avgangselevene i barnehagene, og oppover til universitetet. Vi var så heldige å være i Osaka akkurat da et av de store universitetene hadde sin avskjedsseremoni for sine studenter, og vi fikk muligheten til å ta flere bilder av de festkledde ungdommene.

Det er ikke bare starten på skoleåret som er forskjellig fra det vi er vant til, men også når du begynner på skolen. Her går alle som født fra april til mars, året etter, i samme klasse. Også barnehagene er delt inn etter aldersklasser på denne måten, og i dag begynte Kristine i «tredje klasse». Litt dumt var det at ingen av de lærerne hun hadde i fjor skulle fortsette videre til denne nye klassen, men heldigvis kjenner hun godt de andre barna på kullet. Så selv om det var litt trist å si «hadet» i dag, kunne vi heldigvis se ei blid jente som sprang ut og lekte en liten stund etterpå.

Jentedagen

I dag er det 3. mars, noe som betyr småjentenes dag her i Japan. På japansk heter den ”Hinamatsuri”, eller ”dukkefestivalen”, oversatt til norsk. Som det meste annet her borte har denne feiringen også et religiøst utgangspunkt, og går så langt tilbake som til Heian Perioden (794-1185). Den gangen trodde man at dukker kunne være i besittelse av onde onder. Enkelte templer bruker derfor denne dagen å sende av gårde dukker i små flåter ut på havet eller i en elv som renner i nærheten, slik at problemene og de onde åndene kan forsvinne. Deretter blir de tatt tilbake til tempelet, hvor de ofte blir brent. Dette skal også bringe velsignelse over barna. Selv om dukkene har en religiøs betydning, er det nok de færreste som legger noe religiøst i denne dagen. Utenom kanskje ett punkt som fortsatt lever i beste velgående; dukkene må være tatt ned innen 4. mars, hvis ikke vil døtrene bli sent gift, eller kanskje ikke gift i det hele tatt (!).

Helt fra jentene er små kjøper besteforeldrene inn ”Hinadukkesett” som finnes i alle prisklasser. Fra den vi har (til 10 kr) og til mangfoldige tusener (10 000 kr og oppover). Dukkene skal forestille keiserfamilien, dvs. prinsen og prinsessen (de minste settene), og deres hoff (de største settende har sju ulike trinn med ulike dukker), som alle holder, og er omgitt av, symbolske gjenstander.

Butikkene har selvsagt kastet seg over denne dagen, og i matbutikkene er det egne hyller med kjeks og snop som man spiser på Hinamatsuri. En gammel sang er også blitt skrevet, og denne synges overalt. Jeg kan ikke teksten, men etter å ha hørt den spilt over høytalerne i butikken den siste tiden, har jeg lært meg denne vakre, litt sørgmodige, gamle melodien, som kun består av fire linjer.

Kristine feiret dagen i barnehagen i går, og kom stolt hjem med noen dukker som hun hadde laget i papir. Bestevenninna har de siste årene pleid å invitere oss over for å spise Hinamatsuri-snop, og se på de flotte dukkene hennes, så da blir det nok litt feiring på oss også…

(Kilde: Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Hinamatsuri)

English cooking class

Da Kristine begynte i barnehagen fikk jeg en del mer ledig tid mellom hendene, og jeg lurte veldig på hvilke nye aktiviteter som vi skulle begynne med i kirken. Barnehagen var tidlig på banen og spurte om jeg kunne tenke meg å ha andakt der to ganger i måneden. Ivan hadde da allerede andakt på barnegudstjenesten, for alle de 120 barna, annen hver fredag. Akkurat det fristet lite, men å ha andakt for en mindre klasse på 25 barn i alderen 3-4 år føltes mye bedre, ja hørtes faktisk litt kjekt ut.

Men hva annet skulle jeg ta meg til? Jeg kontaktet min gode japanske venninne for å få råd, og vi var begge enige om at å satse på hjemmeværende mødre, som ikke alltid har så mye å finne på i hverdagen, var en god ide. Nå har vi allerede to engelskklasser for barn, og en for voksne/pensjonister, så en engelskklasse for mødre med barn kunne kanskje hatt noe for seg. Jeg fant noen bøker som Ivan bruker i sin engelskklasse, men det fant vi fort ut ble litt for ambisiøst. Hva med en engelsk samtaleklasse, hvor man kunne snakke om ting som opptok dem, som f.eks. barneoppdragelse? Nei, det kunne lett bli for vanskelig. Hvis vi kunne lært dem engelsk, samtidig som vi gjorde noe kjekt sammen, og som de til og med kunne ha nytte av? Dagene og ukene begynte å gå uten at verken jeg eller venninnen min klarte å finne på noe spennende. Så en dag slo tanken ned i meg, som lyn fra klar himmel: English cooking class! Selvsagt! Venninnen min ble med en gang engasjert, og fikk lagd et utkast til en plakat som vi fikk hengt opp.

Vi var spente på hvor mange som ville dukke opp den første gangen, og ble overrasket over at det kom hele åtte mødre med barn! Siden det ikke finnes noen baketradisjoner her, slik som det gjør i Norge, ble bare det å skulle lage rundstykker en ny og flott opplevelse for dem. Og da vi slo til med å bake ekte bløtkake, eller Christmas cake som de kaller det her, til jul, ble de rent overveldet at det gikk an å lage en så god kake selv.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe stor kokk på kjøkkenet, eller så veldig flink verken i japansk eller engelsk for den saks skyld. Men både Ivan og jeg har et ønske om å kunne være med å bety noe positivt for de menneskene som vi møter på, og at de kanskje kan få se Jesus gjennom det vi gjør. Det er i alle fall drømmen og håpet!

Nyttår

Til forskjell fra Norge, er nyttårsaften her en stille og rolig dag som en stort sett tilbringer sammen med familien. Her er det verken raketter eller fulle folk som raver rundt i gatene. Men for likevel å skape litt "norsk" nyttårsstemning gikk vi, og vennen vi hadde på besøk, ut på verandaen og tente noen gamle stjerneskudd, og ”hoiet litt” når klokken tikket inn det nye året. Det eneste vi kunne høre uten om oss var noen trommer og tempelklokkene som ringte fra de mange templene i det fjerne.


Vi har nå godt inn i ett nytt år – år 2012. Lite visste vi i fjor på disse tider om det enorme jordskjelvet, tsunamien og de radioaktive utslippene som satte sitt preg på året, og som fortsatt vil gjøre det i mange år framover. Hvert år blir årets kanji/kinesiske tegn skrevet ned og offentliggjort i ett av de store templene i Kyoto. Denne kanjien skal prøve å sette ord på året som har gått. I år ble kanjien ”bånd”, som i ordet familiebånd, valgt. For når alt en har bygget opp rundt seg bokstavelig talt forsvinner, blir det avgjørende å ha gode bånd til familie og venner, for i det hele tatt å makte og komme seg videre.


2012 er Dragens år, etter kinesisk tankegang. På mange av nyttårskortene som vi har fått er det avbildet en drage, og i butikkene er det bilder av drager og det selges små dragefigurer. Når vi spør japanerne om betydningen, er det ingen som kan si noe helt sikkert, men det at dragen beveger seg (flyr) oppover menes å ha en positiv innvirkning for det nye året. Uansett får vi håpe at det vil skje mye fint i året som kommer. Året ble i alle fall avsluttet på en god måte her i kirken med 40 barn, sammen med sine foreldre, som kom på juletrefesten, og godt oppmøte på både jule- og nyttårsgudstjenestene.