Manga kurs

Helt siden Synnøve kom har vi visst at hun har vært glad i å tegne japanske manga-figurer. Vi har derfor lenge lekt litt med tanken på å arrangere et manga-tegnekurs for barn i kirken. Derfor var det ekstra kjekt at vi fikk til å holde et kurs i begynnelsen av mai. Vi møter mange barn i løpet av uka, men vi hadde lyst at dette kurset skulle være spesielt for de barna som vi har ekstra god kontakt med - blant annet de som går på søndagsskolen. Siden japanske jenter elsker å tegne manga, ble de derfor kjempeglade da vi spurte om de hadde lyst til å være med. Og en fredag morgen, da alle hadde fri fra skolen, møtte fem jenter med mødre og småsøsken opp med sine nyinnkjøpte tegneblokker og blyanter.

 

Synnøve, som blant annet har hatt tegning som fag på videregående, viste at dette var noe hun kunne, og barna fikk lære om proposisjoner og hvordan man tegner øyne og munn i ekte mangastil. To timer, med en liten snacks pause, var alt for liten tid, og barna spurte derfor om timene kunne fortsette, og helst en gang i uken. Men siden Synnøve egentlig har mer enn nok med arbeidsoppgaver fra før, bestemte vi oss for å arrangere kun en samling til før hun reiser hjem i midten av juni.

 

 

Alle tegningene er tegnet av Synnøve

Guttedagen/Barnedagen

Mens jentene har sin feiring i mars, har guttene sin dag den 5.mai. Men denne dagen har også etter hvert blitt til barnas dag, og er en nasjonal fridag. På wikipedia, som også har en utfyllende artikkel om denne dagen, kan man lese at dette er en dag hvor man skal "respektere deres personlighet og feire deres glede". Det er ikke bare Japan som feirer slike dager, man finner det også hos mange av nabolandene. Men også til denne dagen ser selvsagt butikknæringen sitt til å tjene noen ekstra kroner, så dagen etter at man er ferdig med jentedagen kommer straks "utstyr" til guttedagen opp i mange butikker. Og utenfor hus hvor det er guttebarn er det mange som setter opp flagg formet som karpefisk, og de er et fargerikt syn der de flagrer i vinden.

Misjonærmøte

Til vanlig bruker misjonærene fra NMS og Frikirken å samles annen hver måned til misjonærsamling. I tillegg samles vi en gang i året til Misjonærmøtet som varer i tre dager. 

Før i tiden brukte Misjonærmøtet å være på Hiruzen Bible Camp, som drives av NLM og den Vest-japanske lutherske kirke. Derfor var det kjekt i år å kunne komme til dette stedet som vi har hørt så mye om. Vi hadde på forhånd blitt fortalt at hovedbygget begynte å bli nokså gammelt, og med tanke på tidligere erfaring med leirmat, ala pølse og stappe, må jeg innrømme at vi ikke hadde de helt store forventningene. Men denne gangen ble vi virkelig postivt overrasket. Leirstedet var riktignok gammelt, men er fylt opp av norske møbler, samt dekket av trevegger, så det føltes litt som å være hjemme i Norge. Og maten var virkelig god! Her fikk vi mye tid til å være sammen og til å dele erfaringer fra arbeidet. "Årets gjest" var Terje Bjerkås fra ledelsen i Frikirken, som stod for bibeltimene.

Om ikke antall misjonærer hadde gått opp siden sist, var det to nye tilskudd til gjengen; Marie og Cecilie. Og mens praten gikk livlig blant oss voksene, var det to jenter som også hadde det kjekt. Siden både Karen og Kristine går i japanske barnehager, tok det litt tid før de skjønte at de jo like godt kunne snakke norsk, som japansk, til hverandre.

                                                                                                Bestevennene Karen og Kristine

Været

I Japan snakker man minst like mye om været som i Norge, og det er kanskje ikke så rart - for her er det mye vær. Noen ganger regner det så mye at bare et par sekunder utenfor døra kan gjøre en gjennomvåt. I tillegg kan det blåse godt, og en sjelden gang kommer det tornadoer, selv om det vanligvis er selve regnet folk flest frykter, siden dette ofte medfører fare for jordskred. I juni er det regntid, og i september  kommer tyfonene på rekke og rad.

 

Men det er store forskjeller innad i landet alt etter som hvor en bor. På Hokkaido i nord f.eks., kommer det i gjennomsnitt 800 mm med snø om vinteren og det er en forholdsvis kjølig sommer, mens på Okinawa i sør er det sommertemperaturer hele året. Her i Nara hvor vi bor er somrene også varme, og med høy luftfuktighet er det noen ganger nesten uutholdelig varmt, mens vintrene er kalde, spesielt når mange av husene ikke er så godt isolerte. Og mellom disse to årstidene har vi en flott høst og vår, som riktignok noen ganger blir litt i korteste laget.

 

En annen litt kjedelig ting er at temperaturene kan svinge enormt. F.eks. sist torsdag var det så kaldt her at vi måtte finne fram ullundertøyet igjen, og skulle helst hatt lue og votter på når vi gikk ut. Mens i går var det så varmt igjen at vi kunne gå i t-skjorte hele dagen, og godt kunne ha tatt på oss shorts. Mens det var 24 grader i går og strålende vær, er det i dag bare 14 grader og sur vind, og slik har det vært den siste måneden, og det ser ikke ut som om temperaturen vil stabilisere seg med det første. Så her gjelder det å verne seg mot forkjølelsen så godt en kan…

Barnedåp

Da Kristine ble født var hun det første barnebarnet på begge sider, og vi ønsket da å ha barnedåp i Norge slik at familie og venner kunne få muligheten til være sammen med oss på den store dagen.

Denne gangen tenkte vi at det i stedet hadde vært flott å ha dåp her i Japan og i menigheten vår. Siden det er seks år siden sist gang det var dåp her i kirken, mente vi at det hadde vært stas for menigheten å få oppleve dåp igjen, samtidig som vi hadde en god anledning til å invitere våre japanske ikke- kristne venner til kirken. Ved å legge handlingen til 1.påskedag ville de aller fleste som går i kirken til vanlig komme, dvs. ca. 25 mennesker, men vi var usikker på hvor mange som ville dukke opp utenom disse. Noen av vennene våre jobber på søndager, og hadde sagt at de derfor ikke kunne komme – men hva med de andre som vi har kontakt med?

 Et par ganger før har vi invitert folk vi kjenner til kirken i forbindelse med familiegudstjenester. Den første gangen var det ingen som kom. Men etter dette har deltakerne på søndagsskolen våget å kommet, noe som på ingen måte er noen selvfølge siden terskelen for å komme til gudstjeneste her dessverre oppleves mye høyere enn i Norge.

 

 Da vi kom inn i kirken på dåpsdagen, må jeg innrømme at jeg ble ganske så satt ut da den første vi møtte var ei av mødrene fra babysang med både sin mor og sine tre barn, tett fulgt av ei av de andre mødrene med sine barn. Siden dette ikke er noen nære venner, hadde jeg ikke tenkt på at de ville komme på noen gudstjeneste, og derfor hadde jeg heller ikke fortalt dem om barnedåpen. Men de må nok ha lest på en plakat som hang ved inngangspartiet, hvor det stod at Cecilie skulle døpes, og dermed fått lyst til å komme. I tillegg til disse kom flere av barna på søndagsskolen, som igjen hadde tatt med seg sine venner, og sist, men ikke minst, kom så flere av vennene våre også! Det er vanskelig å si helt sikkert hvor mange det var, for det krydde av barn, men vi var nok til sammen over 45 mennesker samlet.  Tidligere ettåring i Japan, Geir, som nå studerer i Kyoto, spilte på Ocarina, og det ble en flott dåpsgudstjeneste, der de som ikke var døpt, og dermed ikke kunne motta nattverd, etterpå kom fram og fikk velsignelsen. Etterpå var det duket til fest, og vi kunne nyte god mat som vi og menigheten stilte med.

 

 

 

 

På ettermiddagen ble Geir, ettåringene, Orlaug og mannen hennes med ut for å spise middag på en koselig Italiensk restaurant i nærheten.

  
Med kirsebærtrærne på sitt vakreste, som en liten hilsen fra Gud, kunne det ikke blitt en mer fantastisk og vellykket dåpsdag.

Blomstring

Det er vår og det er sol, og for en uke siden stod kirsebærtrærne i full blomst. Men så kom regnet og vinden og tok blomstrene med seg, og med det var blomstringen ferdig for i år. Det var vakkert den uken det varte, og vi prøvde å nytte tiden så godt vi kunne.

Jeg har hørt at munker kan sitte under trærne og filosofere over livets forgjenglighet. Og jeg må innrømme at det ligger en viss sakmodighet over det hele. Det gjaldt å nyte det mens vi kunne... 

 

 

Fujioka

Det er ingen høyvokst kvinne som kommer til kirken vår en søndag i måneden. Med sitt smil og karakteristiske latter fyller hun rommet og kan ikke annet enn å få oss andre på godt humør. Til tross for sine 80 år reiser Taeko Fujioka fortsatt rundt i menighetene og vikarierer som prest.

Livet har ikke alltid vært like lett for Fujioka. Med sitt synlige, medfødte handikap har hun opplevd mye mobbing og tilsidesetting, og mange ganger følt seg som et annenrangsmenneske. I tillegg opplevde hun å miste begge foreldrene sine tidlig, og vokste derfor opp, sammen med sin søster, hos en tante og onkel. Men dette har ikke satt noen stopper for Fujioka. Etter at hun ble kristen som voksen gikk hun først ett år på bibelskole før hun i flere år reiste rundt i de ulike menighetene. En god del år sener begynte hun på teologistudiet og som 64 åring ble hun den første kvinnelige ordinerte presten i Kinkikirken.

 I en av menighetene hun jobbet kom det lenge kun en person til gudstjeneste, og uten andre medhjelpere ble det til at hun selv måtte spille og å holde prekener. Fujioka ønsket å bety noe for de andre på det lille stedet Misato, og bestemte seg derfor for å gå rundt og handle i de små lokalbutikkene og hilse på folk hun møtte. Hun ønsket også at folk skulle vite at hun var kristen og fortalte at hun jobbet i kirken. Dette gjorde at folk ble nysgjerrige og etter hvert begynte å komme til gudstjeneste, og til jul greide hun å samle bortimot 50 stykker til julefest!

Den ene gangen Fujioka var innom søndagskolen som liten, fikk hun tildelt et kort hvor bibelverset: ”Jeg er verdens lys”, stod skrevet. Og ordet ”lys” har siden betydd mye for henne.  Med rundsnipp, et stort kors hengende rundt halsen, og et smil på lur, lyser hun ikke bare opp i kirkene, men også for de menneskene hun møter på toget en tidlig søndag morgen.

                                                                                                                      Våren 2012