17. mai feiring

Til vanlig følger vi misjonærer de japanske fridagene, og ikke de norske, men med ett unntak: 17.mai! Den største 17. mai feiringen i landet finner sted på ambassaden i Tokyo, men for oss som bor lengre vest har feiringen i Kobe blitt en fast tradisjon.

Det har blitt meg fortalt at den gangen da Den Norske skolen fortsatt eksisterte, i tillegg til sjømannskirken, var det rundt 400 mennesker samlet til fest. At vi nå var i underkant av tjue festkledde, forteller litt om at det blir færre og færre nordmenn bosatt i Japan (nå skal det sies at noen var forhindret i å komme, og at det for enkelte ble for langt å reise). Men vi som var der prøvde så godt vi kunne og skape en god 17.mai stemning.

Av program kan det nevnes; allsang av flere av våre kjente og kjære 17. mai sanger, en meget god tale for dagen av Knut Alvsvåg (til vanlig professor ved MHS og foreleser ved presteskolen i Kobe), musikkinnslag ved ettåringene (Okarina og piano), 17.mai tog (så sant man kan kalle en kort spasertur i korridoren for det), bordkonkurranser og, sist men ikke minst, pizza og kaker.

Kristine var for dagen ikledd sin mors barnebunad som hun selv hadde brukt da hun var 2 år.

Foto: Odd Bjarne Ellefsen

Katastrofen i Japan og hjemsendelsen til Norge

I skrivende stund skulle jeg egentlig ha sittet på kirkekontoret i Japan og forberedt prekenen til søndag. Etterpå ville jeg ha stekt vafler til en åpen formiddagskafé, og senere på dagen nytt den milde japanske våren og synet av blomstrende kirsebærtrær. Men, uheldigvis får en vel si, sitter jeg i stedet i stua til foreldrene mine i Norge, med hodet fullt av tanker. Hva var det som skjedde?

Fredag 11.mars ble Japan, som kjent, rammet av et jordskjelv, med etterfølgende tsunami, som forårsaket ødeleggelser og tap av menneskeliv i en grad som landet ikke har opplevd siden andre verdenskrig. Jeg hadde vært sammen med mine foreldre, som da var på besøk hos oss, på sightseeingtur til gamle templer i Kyoto. På hjemveien stoppet vi foran alle tv-skjermene på stasjonen, sammen med en rekke andre forskrekkede tilskuere, og fikk se de grufulle bildene av tsunami-bølgen som veltet over hele landsbyer og rismarker. Det var knapt til tro. Men det gikk en stund før vi fullt ut skjønte omfanget av katastrofen. Og senere fikk man jo også vite at atomkraftverket i Fukushima hadde fått problemer med nedkjølingen av reaktorene; en bekymring som bare økte etter hvert som dagene gikk.

Hele veien kom det informasjon om nye etterskjelv

Nå bor vi over 80 mil vest for de rammede områdene, og vi merket derfor ikke stort bortsett fra et av de mindre etterskjelvene som fikk det til å klirre litt i skapdørene. Men naturlig nok var vi urolige for at stråling ved en eventuell forverring av katastrofen i Fukushima også kunne nå oss. Spesielt tenkte vi jo på vår lille datter på halvannet år. Derfor kom det på sett og vis som en lettelse at personalledelsen i NMS bestemte at alle misjonærene skulle hjemsendes til Norge. Dette fikk vi vite på kvelden, og klokken halv ett om natta fikk vi en telefon fra SOS-utland om at de hadde skaffet billetter til oss med avreise allerede klokken åtte om morgenen samme dag. Dette førte til hektisk pakkevirksomhet, og etter en over 25 timer lang reise hadde vi endelig føttene på norsk jord, slitne og desorienterte.

Nå har vi vært snart fire uker i Norge, og det har selvsagt vært godt å få tilbringe tid sammen med familie og venner, og å prate om det som har skjedd. Men våre tanker har hele tiden gått til situasjonen i Japan og til arbeidet vi har stått i der. Vi har fulgt med på tv, og kommunisert med folk via internett. Med takknemlighet har vi fått høre at mange folk her i Norge allerede fra første dag har tenkt mye på oss og bedt for oss. Heldigvis har vi ikke hatt dårlig samvittighet fordi vi reiste fra Japan når landet var i krise, siden andre hadde tatt den avgjørelsen for oss.

Torsdag forandret UD reiserådene sine til Japan, og NMS har nå gitt oss klarsignal for at vi kan få reise tilbake. Vi ser derfor fram til og endelig få kunne møte igjen menigheten og våre japanske venner!

Instant Ramen Museum

Mandager er fridagen for oss misjonærer, og da prøver vi som regel å gjøre noe litt utenom det vanlige, rett og slett for å gjøre denne dagen spesiell. Nå er det ikke alltid like spennende det vi finner på, men å komme oss utenfor stuedøra er nå i hvert fall mål nummer en. En mandag går ofte med til (kjekke!) innkjøp av diverse ting, turer i nærmiljøet, spise en ekstra god middag på restaurant (og her snakker vi heldigvis ikke om norske priser…) eller dra på en litt lengre tur for opplevelsens skyld.

Foto: Silje Amland

Sist mandag var en slik ”litt lengre tur”. Da drog vi først inn til storbyen, til Umeda i Osaka, der vi traff ettåringen Silje. Først spiste vi en bedre lunsj, før vi la turen innom det såkalte Instant Ramen Museum. Og her er det ikke noen MR. Lee vi snakker om, men nudler i virkelig klasse. Nuddelkongen selv døde for bare et par år siden, men takket være hans oppfinnelse i 1958 kan både store og små glede seg over hans ”instantnudler” (dvs. nudler som kun trenger å tilsettes varmt vann). Nudlene eller Ramen, som de også blir kalt, finnes i alle mulige smaker, og vår favoritt er for tiden sjønudlene med blekksprut og reker.

Det store med dette museet, og det som nok er grunnen til at mange kommer, er at man har mulighet til å tilbrede sine egne nudler. Gjennom en grundig åttetrinns forklaring fikk man instruks om hvordan det hele skulle foregå, og det gjeve var å få lov til å designe sin egen kopp (et par unge jenter hadde virkelig satt av dagen sin til dette; de satt der med en stor haug av kopper og tegnet hjerter og andre sukkersøte figurer på). Så etterpå kunne vi velge våre egne ingredienser, og for å være ærlig så har ingen instantnudler vært i nærheten av å smake så godt som den vi selv komponerte (dette kan jo selvfølgelig skyldes de ferske nudlene som kom rett fra maskinen, men vi velger å tro at dette ikke skyldes noen annet enn vår raffinerte sans for ulike smakskombinasjoner). Museumsbesøket ble selvfølgelig avsluttet med en kopp varme, deilige nudler.

Foto: Silje Amland

Jul i Nara

I dag fyller min snille pappa år! I oppveksten fikk pappa og søsknene lov til å ha juletreet stående til over denne dagen, en tradisjon som mine foreldre mange år også har fulgt. Men hva er vel koseligere enn et friskt og grønt grantre, med nye skudd, som lyser opp en ellers mørk og kald januardag?! Hos oss har nok det fine treet allerede blitt demontert og lagt i en eske, for så å bli båret opp på loftet i påvente av neste jul. Men for å holde litt liv i denne tradisjonen har jeg i stedet tenkt å skrive litt om hvordan julen fortonet seg for oss her i Nara, siden dette ikke har blitt nevnt tidligere i denne bloggen.

Det er rart det der med jul. Mens hele det norske samfunn bærer preg av juleforberedelse hele desember, er dette i Japan noe som for det meste kun foregår innenfor butikkbransjen. Ingen programmer på TV har noe innslag av jul, kanskje med unntak av akkurat 24. og 25. desember, men også dette er minimalt. At jul og kristendommen har noe med hverandre å gjøre er heller ikke noe alle er klar over. Julaften spiser mange ”Christmas cake”, som er bløtkake med jordbær, og en del barn mottar gaver. For de som har skaffet seg et lite juletre, blir dette båret bort senest 26. for å gjøre plass til årets store familiefest – nyttår. Men julen gir oss som kirke en god anledning til å invitere nye, og til å lage til fest og ulike tilstelninger.

Først ute med julearrangement i år var ikke oss, men en sammenkomst i nærheten for mødre og barn. Selv om det ikke var noe direkte kristent innslag i programmet, kom allikevel noe av julebudskapet fram gjennom en fin konsert til glede for både store og små.

Etter dette gikk det slag i slag med juleavslutninger hjemme hos oss for babysang, barne- og voksenengelsk. En leilighet pyntet til jul og servering av hjemmelagde julekaker skapte god stemning, selv om barna på barneengelsken følte seg noe snytt da de fikk servert pepperkaker og julemenn, og ikke rulle- og bløtkaker, noe de hadde sett for seg da jeg sa at vi skulle ha avslutning med julekaker. Men etter å ha smakt på disse noe underlige kakene, viste det seg at de ikke var så verst, likevel.

18. desember var det barnehagen sin tur til å få besøk fra kirken. Ivan brukte projektor, og gjennom fine bilder fikk han fortalt juleevangeliet til de 120 barna som var samlet til den ukentlige storsamlingen. Denne historien kunne barna godt siden de uken før hadde framført den for foreldrene sine i form av julespill, etter uker med øvelse, hvor vi underveis fikk se både vismenn og engler springe rundt der ute i barnehagen.

Som en av de viktigste gudstjenestene i året kom det flere enn ellers på julegudstjenesten for voksne den 19. Ivan fortalte om juletrepyntens symbolske betydning, noe som var ukjent for de aller fleste. På den måten fikk han fram at egentlig det meste av det japanere ser på som bare kommersiell julepynt, har sine røtter i den kristne kulturarven. Etterpå var det duket for en ekstra god kirkelunsj med mye spennende medbrakt mat og litt underholdning.

Julens høydepunkt var absolutt søndagsskolens juletrefest, som ble holdt om ettermiddagen samme dagen. Da klokka var ti på fire hadde det kommet kun fire barn, og vi tenkte at fire er jo bedre enn ingen. Men så ramla det inn både barn og voksne, og til slutt telte vi så mange som 65, en oppgang fra de rundt 20 som kom i fjor! De fleste var barn fra barnehagen, men også noen av ”vennene” til Kristine kom. Utrolig nok hadde flere unge sagt at de ville stille som ledere, og en bestemor hadde heldigvis også kommet innom med masse deilige smultringer før på dagen, ellers hadde vi nok slitt med både å få nok mat og til å klare å få servert alle sammen.

21. desember bar det til bykontoret i Osaka for norsk julekonsert. Ettersom byen ikke lenger hadde råd til å få fraktet en julegran fra Drøbak, ønsket de seg noe annet som kunne uttrykke vennskapen mellom de to landene. Etter at bykontoret kontaktet ambassaden i Tokyo, ble NMS-Japan satt i sving for å samle nordmenn i området til en to ganger 30 minutters konsert. Med ettåringer som både spiller tromme og piano var musikken i boks, og med en profesjonell trompetist, bosatt i Kyoto, ble det en ekstra stemningsfull konsert for de nær 350 menneskene som møtte fram. Her ble det sunget hovedsakelig på norsk, men også på engelsk og japansk. Siden innholdet i tekstene ble gjengitt på japansk, fikk vi også denne dagen formidlet julens viktigste budskap!

23.desember er Keiserens fødselsdag, og dermed nasjonal helligdag, noe som passer utmerket til å ha lysmesse på. Overraskende mange hadde funnet veien til kirken denne kvelden også. Som en tradisjon vi startet første julen i Japan, tente alle hvert sitt lys foran krybben, og på den måten fikk vi alle ta del i den samme tilbedelsen som vismennene startet for over 2000 år siden.

Om noen trodde at julen var over med dette, så tar dere feil. For oss personlig i hvert fall var det nå den på mange måter begynte. Med juleselskaper hos flere av misjonærene og sammen med japanske venner ble det en ganske travel romjul for oss der det hele ble avsluttet med nyttårsfeiring hjemme hos oss. Og vår egen lille private julefeiring? Den fant sted 22. desember med pinnekjøtt tilsendt fra Norge, iført finstasen og med mange flotte pakker til Kristine (og noen til oss også) under juletreet. Selv om det er rart å ikke feire jul sammen med familie og venner hjemme i Norge, hadde vi likevel en utrolig flott og innholdsrik jul her i Nara!

Foto: Odd Bjarne Ellefsen

Advent

Forrige søndag var det 1. søndag i advent. Da vi dagen i forveien drev og lette fram adventsstaken og lysene i kirken, kom ei av damene i menighetsrådet bort og spurte om vi ikke skulle ta og finne fram juletreet også mens vi likevel holdt på? Juletre og advent samtidig?! Det føltes ikke helt riktig, men så kom vi til å tenke på at julen her jo er endelig avsluttet 25. eller senest 26. desember, da alt skal gjøres i stand til årets familiehøytid - nyttår. Så hvorfor ikke?

I fjor var det vi som pyntet juletreet, men i år tenkte vi at det hadde vært kjekt og fått litt hjelp. Så derfor, etter at søndagsskolen var ferdig på søndag, satte vi opp treet og alle barna fikk lov til å pynte det akkurat slik de ville.

At treet holdt på å falle i bakken et par ganger, og at det nesten ikke har noe pynt på baksiden, er i grunnen noe av sjarmen. Men vi ble imponert over hvor flott resultatet ble! Og da vi spurte dem om de snart skulle pynte juletre hjemme også, svarte de: ”Det har vi allerede gjort!”

Den store idrettsdagen

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen var en dag i året satt av til idrettsdag. Dette var ikke akkurat en dag man virkelig gikk rundt og gledet seg til, men en grei avkobling fra den vanlige timeplanen. På programmet sto alltid 60-meteren, høyde- og lengdehopp, kulestøt m.m. Det var ofte mye kø og venting på de ulike øvelsene, og de helt store prestasjonene uteble som regel, men de fleste av oss klarte å skaffe oss de tre idrettsmerkene i gull, sølv og bronse til 25 kr stykk.

Da er det noe annet å være med og oppleve idrettsdagene i Japan! Oktober er tiden for dette og på alle barnehager og skoler holdes det storslåtte idrettsdager der foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler dukker opp for å se sine kjære i aksjon. Her er de ”vanlige” idrettsgrenene byttet ut med kjekke aktiviteter, og ingen må tro at disse barna ikke har øvd på forhånd. Som nærmeste nabo til menighetsbarnehagen har vi vært vitne til flere uker med trening i forkant. Men så er det også et fantastisk opplegg de kjører!

Ikke nok med at barnehagetantene stod på hodet dagene før for å sette opp flagg og vimpler, pynte med tegninger, rydde og luke, men de møtte også opp kl 03.30 natten før det hele startet. Her jobbet mennene mens damene skravlet og vekket oss stakkarer som lå og sov (les: det hele kunne fint ha blitt gjort av et par sterke mannfolk, men i solidaritet for dem som måtte stå opp tidlig møtte alle ansatte).

Kl 07 presis åpnet porten, der mange ivrige stod klare, med sitteunderlag under armen, for å sikre seg de beste sitteplassene. Deretter dro de hjem for å lage til en ekstra god frokost og lunsj, for så å komme tilbake til åpningen kl 09.

At menighetsbarnehagen er en kristen barnehage er de seg virkelig bevisst! For her startet man med fellesbønn for dagen, etterfulgt av at barna, oppstilt på rad og rekke, sang en kristen sang. Så braket det løs. Men konferansier, musikk og kostymer ble det et gøyalt tre timers show som de vel 300 fremmøtte kunne kose seg over. Stolte fedre og mødre filmet sine små, og de yngste kunne knapt gå, men med hjelp fra en av foreldrene, og en liten vogn, gikk de og samlet store pappsopper.

Her var også ulike hinderløyper for de ulike aldersgruppene, der barna måtte gjennom tunneler og over kasser, og der en av barnehagetantene stod i mål og gav ungene en stor klem ettersom hver av dem kom i mål. Ellers gikk mange av lekene ut på å samarbeide og å lage ulike formasjoner ved hjelp av hverandre eller en stor plastduk. Dans stod også på programmet, men det morsomste må ha vært da en del av foreldrene skulle stille seg i ring rundt en haug med barn, og på klarsignal skulle finne igjen sitt eget barn som lå ugjenkjennelig krøllet sammen, alle i hvite T-skjorter. Kanskje ikke så kjekt for den ene gutten som ble liggende igjen til sist mens faren forvirret prøvde å finne ham…

Det var noen stolte barn som gikk ut av porten den dagen, med en stor medalje av papir og sløyfe hengende rundt halsen!

Bildene under er hentet fra en barneskole på Tezukayama

Engelskundervisning

Når det gjelder engelsk har japanerne ofte sin styrke at de er flinke skriftlige, men sliter med å uttrykke seg muntlig. Kanskje ikke så rart siden dette har blitt nedprioritert i skolen inntil nylig, at alle engelskprogram som blir sendt på Tv-en blir dubbet, og når de reiser til utlandet skjer dette som regel gjennom oppsatte guidede turer. På den måten har man ikke så mange muligheter til å bli påvirket av det engelske språket.

Som kirke i Japan har vi misjonærene en stor fordel framfor mange av de japanske prestene at vi behersker engelsk. I tillegg har vi et vestlig utseende og for mange virker vi rett og slett eksotiske. Faktisk er flere av de vi bruker å være sammen med folk som synes det er gøy med utenlandske venner.

De aller fleste misjonærene driver med ulike former for engelskundervisning. Blant annet undervisning for barn og voksne, for mødre og i barnehagen. Det å ha kor som synger engelske gospelsanger har også vært vellykket. Fordelen med engelskundervisning er at det er lett å invitere med seg nye til kirken, og at terskelen for å komme er mye lavere enn til en vanlig gudstjeneste. Mange av de som har blitt kristne i Japan har blitt det nettopp gjennom først å ha deltatt i en eller annen form for engelskundervisning.

Annen hver fredag formiddag samles gjennomsnittlig fire voksne her i kirken for å lære engelsk. Det er Ivan som står for undervisningen, og her kjøres det et ferdiglaget opplegg som består av både skrive, lytte og snakketrening. En liten ”kristen” bit hører også med før de avslutter med kaffe og te og litt medbrakt snacks. Kristine er som regel akkurat ferdig med formiddagsluren rundt denne tiden, så da bruker vi å komme ned og delta i samtalen, og som oftest blir det en herlig blanding av japansk og engelsk.