Halloween

Vi kan ikke si at vi liker så godt Halloween. Derfor passer det oss utmerket at de fleste barn i Japan ikke kler seg ut i stygge kostymer, har halloweenparty eller går rundt fra dør til dør. Butikknæringen har likevel sett sitt til å tjene en del ekstra penger, og mange steder kan man finne halloweenpynt, kaker og kjeks.


Men da ei venninne sendte melding om at hun hadde laget halloweenkake og lurte på om hun kunne komme på besøk, ble det til at vi måtte feire litt halloween vi også. Kaken var laget i riskokeren - av mangel på stekeovn, og hovedingrediensen var selvsagt gresskar. Toppen var flott pyntet med spøkelsesmarshmallows og hjemmelaget sjokolade.

Venninnen vår likte å komme på søndagsskolen da hun var liten, men hun hadde ikke vært innom på mange år da vi, litt tilfeldig egentlig, ble kjent med henne. Da vi prøvde å starte opp med Soul Children i fjor høst, var hun en av dem som straks ble med som hjelpeledere. Etter at hun giftet seg tidligere i høst, og dermed flyttet et stykke unna, er det ikke så ofte vi kan komme sammen. Men til jul har hun sagt at hun vil komme til kirken - siden hun har så mange gode minner fra julefeiringen her da hun var liten.

Kristine 2 år

I dag fyller den herlige jenta vår 2 år! Siden Ivan er i Norge på ledersamling, måtte vi dessverre feire dagen uten han. Men heldigvis har jeg ei god venninne som kan ta oss med til nye og kjekke steder! I dag gikk turen derfor til Nodokamura, et sted der både skoleklasser og familier reiser for å oppleve naturen og det den har å by på. Vi fikk både være med på å plukke shiitake (sopp), dra opp satsumaimo (søt-poteter), mate høner og geiter. Med nydelig solskinn og vell 20 grader hadde vi en fantastisk feiring "ute i det fri"!

Kristine i barnehagen

Sist uke hadde dagen kommet da Kristine skulle begynne i den kristne menighetsbarnehagen rett ved siden av. Det er ikke alltid like lett å skulle ta avgjørelsen å sende barn i barnehagen, men etter å ha veid for og imot, kom vi til at Kristine nok ville få det kjekkere sammen med andre barn. I likhet med Norge, og spesielt her hos oss på Tomio, har vi en følelse av at de fleste barna går i barnehage. Så sånn til det daglige er det ikke så mange barn å se. Om vinteren synes mødrene ofte at det er for kaldt til å leke ute, og i sommerhalvåret er det for varmt. Kristine er nok sosialt anlagt, og bruker å oppsøke andre barn når vi er ute på tur. I tillegg synes hun det kan bli litt vel kjedelig å være alene i parken, og bruker derfor å gå bort til huset til bestevenninnen sin, Yui. Der står hun og roper i håp om at hun også vil komme ut å leke. I barnehagen vil hun også få inn japansk, noe som gjør henne i stand til å kommunisere med andre. Hun har allerede klart å plukke opp det japanske ordet できた (klarte det!), og overrasket oss stort da hun kom hjem på fredag.

Den første dagen hadde hun det så kjekt at hun ikke registrete at vi var borte, og ville heller ikke bli med hjem da vi kom for å hente henne. Også den andre dagen begynte det bra, men så gikk det plutselig opp for henne at mamma og pappa ikke lenger var der, og da var det ikke noe gøy lengre. Avskjeden er fortsatt trist, men det tar ikke mange minuttene før vi kan se ei blid jente som kommer gående over lekeplassen med sikt mot sandkassa og sklia.

Nå har vi aldri hatt barn i en norsk barnehage, men vi regner med at det er en del forskjeller. Det kjedeligste er at de yngste barna ikke er så mye ute. Men det positive er at de har mye spennende program og aktiviteter hver dag. I tillegg står varm lunsj, i tillegg til to mindre måltider, på dagsplanen. Fra barna er 1,5 år driver de "do-trening", selv om dette nok er hyggeligere for foreldrene enn for barna selv.

Litt av hvert er det også å huske på for oss foreldre. Hver dag må vi notere tidspunktet hun sovnet og stod opp, og når hun spiste frokost. Deretter skal vi måle feberen og skrive ned grader og klokkeslett (!) (akkurat dette synes vi ble litt vel mye, så her bare skriver vi ned noe, så sant hun ellers ser frisk ut). Når vi så kommer til barnehagen skal vi først skrive når hun blir hentet og hvem som henter. Så skal vi henge opp to nye håndklær (ett til bruk for toalettet, og ett til maten). Tre små vaskekluter skal legges på plass (ett for hvert måltid). Så er det to plastposer til å ha skittentøy oppi. Så er det å legge på plass tøy. Det er litt rart for både mor og barn og ikke lengre skulle tilbringe hele dagene sammen, men vi ber og håper at Kristine vil trives og få mange nye venner.

17. mai feiring

Til vanlig følger vi misjonærer de japanske fridagene, og ikke de norske, men med ett unntak: 17.mai! Den største 17. mai feiringen i landet finner sted på ambassaden i Tokyo, men for oss som bor lengre vest har feiringen i Kobe blitt en fast tradisjon.

Det har blitt meg fortalt at den gangen da Den Norske skolen fortsatt eksisterte, i tillegg til sjømannskirken, var det rundt 400 mennesker samlet til fest. At vi nå var i underkant av tjue festkledde, forteller litt om at det blir færre og færre nordmenn bosatt i Japan (nå skal det sies at noen var forhindret i å komme, og at det for enkelte ble for langt å reise). Men vi som var der prøvde så godt vi kunne og skape en god 17.mai stemning.

Av program kan det nevnes; allsang av flere av våre kjente og kjære 17. mai sanger, en meget god tale for dagen av Knut Alvsvåg (til vanlig professor ved MHS og foreleser ved presteskolen i Kobe), musikkinnslag ved ettåringene (Okarina og piano), 17.mai tog (så sant man kan kalle en kort spasertur i korridoren for det), bordkonkurranser og, sist men ikke minst, pizza og kaker.

Kristine var for dagen ikledd sin mors barnebunad som hun selv hadde brukt da hun var 2 år.

Foto: Odd Bjarne Ellefsen

Katastrofen i Japan og hjemsendelsen til Norge

I skrivende stund skulle jeg egentlig ha sittet på kirkekontoret i Japan og forberedt prekenen til søndag. Etterpå ville jeg ha stekt vafler til en åpen formiddagskafé, og senere på dagen nytt den milde japanske våren og synet av blomstrende kirsebærtrær. Men, uheldigvis får en vel si, sitter jeg i stedet i stua til foreldrene mine i Norge, med hodet fullt av tanker. Hva var det som skjedde?

Fredag 11.mars ble Japan, som kjent, rammet av et jordskjelv, med etterfølgende tsunami, som forårsaket ødeleggelser og tap av menneskeliv i en grad som landet ikke har opplevd siden andre verdenskrig. Jeg hadde vært sammen med mine foreldre, som da var på besøk hos oss, på sightseeingtur til gamle templer i Kyoto. På hjemveien stoppet vi foran alle tv-skjermene på stasjonen, sammen med en rekke andre forskrekkede tilskuere, og fikk se de grufulle bildene av tsunami-bølgen som veltet over hele landsbyer og rismarker. Det var knapt til tro. Men det gikk en stund før vi fullt ut skjønte omfanget av katastrofen. Og senere fikk man jo også vite at atomkraftverket i Fukushima hadde fått problemer med nedkjølingen av reaktorene; en bekymring som bare økte etter hvert som dagene gikk.

Hele veien kom det informasjon om nye etterskjelv

Nå bor vi over 80 mil vest for de rammede områdene, og vi merket derfor ikke stort bortsett fra et av de mindre etterskjelvene som fikk det til å klirre litt i skapdørene. Men naturlig nok var vi urolige for at stråling ved en eventuell forverring av katastrofen i Fukushima også kunne nå oss. Spesielt tenkte vi jo på vår lille datter på halvannet år. Derfor kom det på sett og vis som en lettelse at personalledelsen i NMS bestemte at alle misjonærene skulle hjemsendes til Norge. Dette fikk vi vite på kvelden, og klokken halv ett om natta fikk vi en telefon fra SOS-utland om at de hadde skaffet billetter til oss med avreise allerede klokken åtte om morgenen samme dag. Dette førte til hektisk pakkevirksomhet, og etter en over 25 timer lang reise hadde vi endelig føttene på norsk jord, slitne og desorienterte.

Nå har vi vært snart fire uker i Norge, og det har selvsagt vært godt å få tilbringe tid sammen med familie og venner, og å prate om det som har skjedd. Men våre tanker har hele tiden gått til situasjonen i Japan og til arbeidet vi har stått i der. Vi har fulgt med på tv, og kommunisert med folk via internett. Med takknemlighet har vi fått høre at mange folk her i Norge allerede fra første dag har tenkt mye på oss og bedt for oss. Heldigvis har vi ikke hatt dårlig samvittighet fordi vi reiste fra Japan når landet var i krise, siden andre hadde tatt den avgjørelsen for oss.

Torsdag forandret UD reiserådene sine til Japan, og NMS har nå gitt oss klarsignal for at vi kan få reise tilbake. Vi ser derfor fram til og endelig få kunne møte igjen menigheten og våre japanske venner!

Instant Ramen Museum

Mandager er fridagen for oss misjonærer, og da prøver vi som regel å gjøre noe litt utenom det vanlige, rett og slett for å gjøre denne dagen spesiell. Nå er det ikke alltid like spennende det vi finner på, men å komme oss utenfor stuedøra er nå i hvert fall mål nummer en. En mandag går ofte med til (kjekke!) innkjøp av diverse ting, turer i nærmiljøet, spise en ekstra god middag på restaurant (og her snakker vi heldigvis ikke om norske priser…) eller dra på en litt lengre tur for opplevelsens skyld.

Foto: Silje Amland

Sist mandag var en slik ”litt lengre tur”. Da drog vi først inn til storbyen, til Umeda i Osaka, der vi traff ettåringen Silje. Først spiste vi en bedre lunsj, før vi la turen innom det såkalte Instant Ramen Museum. Og her er det ikke noen MR. Lee vi snakker om, men nudler i virkelig klasse. Nuddelkongen selv døde for bare et par år siden, men takket være hans oppfinnelse i 1958 kan både store og små glede seg over hans ”instantnudler” (dvs. nudler som kun trenger å tilsettes varmt vann). Nudlene eller Ramen, som de også blir kalt, finnes i alle mulige smaker, og vår favoritt er for tiden sjønudlene med blekksprut og reker.

Det store med dette museet, og det som nok er grunnen til at mange kommer, er at man har mulighet til å tilbrede sine egne nudler. Gjennom en grundig åttetrinns forklaring fikk man instruks om hvordan det hele skulle foregå, og det gjeve var å få lov til å designe sin egen kopp (et par unge jenter hadde virkelig satt av dagen sin til dette; de satt der med en stor haug av kopper og tegnet hjerter og andre sukkersøte figurer på). Så etterpå kunne vi velge våre egne ingredienser, og for å være ærlig så har ingen instantnudler vært i nærheten av å smake så godt som den vi selv komponerte (dette kan jo selvfølgelig skyldes de ferske nudlene som kom rett fra maskinen, men vi velger å tro at dette ikke skyldes noen annet enn vår raffinerte sans for ulike smakskombinasjoner). Museumsbesøket ble selvfølgelig avsluttet med en kopp varme, deilige nudler.

Foto: Silje Amland

Jul i Nara

I dag fyller min snille pappa år! I oppveksten fikk pappa og søsknene lov til å ha juletreet stående til over denne dagen, en tradisjon som mine foreldre mange år også har fulgt. Men hva er vel koseligere enn et friskt og grønt grantre, med nye skudd, som lyser opp en ellers mørk og kald januardag?! Hos oss har nok det fine treet allerede blitt demontert og lagt i en eske, for så å bli båret opp på loftet i påvente av neste jul. Men for å holde litt liv i denne tradisjonen har jeg i stedet tenkt å skrive litt om hvordan julen fortonet seg for oss her i Nara, siden dette ikke har blitt nevnt tidligere i denne bloggen.

Det er rart det der med jul. Mens hele det norske samfunn bærer preg av juleforberedelse hele desember, er dette i Japan noe som for det meste kun foregår innenfor butikkbransjen. Ingen programmer på TV har noe innslag av jul, kanskje med unntak av akkurat 24. og 25. desember, men også dette er minimalt. At jul og kristendommen har noe med hverandre å gjøre er heller ikke noe alle er klar over. Julaften spiser mange ”Christmas cake”, som er bløtkake med jordbær, og en del barn mottar gaver. For de som har skaffet seg et lite juletre, blir dette båret bort senest 26. for å gjøre plass til årets store familiefest – nyttår. Men julen gir oss som kirke en god anledning til å invitere nye, og til å lage til fest og ulike tilstelninger.

Først ute med julearrangement i år var ikke oss, men en sammenkomst i nærheten for mødre og barn. Selv om det ikke var noe direkte kristent innslag i programmet, kom allikevel noe av julebudskapet fram gjennom en fin konsert til glede for både store og små.

Etter dette gikk det slag i slag med juleavslutninger hjemme hos oss for babysang, barne- og voksenengelsk. En leilighet pyntet til jul og servering av hjemmelagde julekaker skapte god stemning, selv om barna på barneengelsken følte seg noe snytt da de fikk servert pepperkaker og julemenn, og ikke rulle- og bløtkaker, noe de hadde sett for seg da jeg sa at vi skulle ha avslutning med julekaker. Men etter å ha smakt på disse noe underlige kakene, viste det seg at de ikke var så verst, likevel.

18. desember var det barnehagen sin tur til å få besøk fra kirken. Ivan brukte projektor, og gjennom fine bilder fikk han fortalt juleevangeliet til de 120 barna som var samlet til den ukentlige storsamlingen. Denne historien kunne barna godt siden de uken før hadde framført den for foreldrene sine i form av julespill, etter uker med øvelse, hvor vi underveis fikk se både vismenn og engler springe rundt der ute i barnehagen.

Som en av de viktigste gudstjenestene i året kom det flere enn ellers på julegudstjenesten for voksne den 19. Ivan fortalte om juletrepyntens symbolske betydning, noe som var ukjent for de aller fleste. På den måten fikk han fram at egentlig det meste av det japanere ser på som bare kommersiell julepynt, har sine røtter i den kristne kulturarven. Etterpå var det duket for en ekstra god kirkelunsj med mye spennende medbrakt mat og litt underholdning.

Julens høydepunkt var absolutt søndagsskolens juletrefest, som ble holdt om ettermiddagen samme dagen. Da klokka var ti på fire hadde det kommet kun fire barn, og vi tenkte at fire er jo bedre enn ingen. Men så ramla det inn både barn og voksne, og til slutt telte vi så mange som 65, en oppgang fra de rundt 20 som kom i fjor! De fleste var barn fra barnehagen, men også noen av ”vennene” til Kristine kom. Utrolig nok hadde flere unge sagt at de ville stille som ledere, og en bestemor hadde heldigvis også kommet innom med masse deilige smultringer før på dagen, ellers hadde vi nok slitt med både å få nok mat og til å klare å få servert alle sammen.

21. desember bar det til bykontoret i Osaka for norsk julekonsert. Ettersom byen ikke lenger hadde råd til å få fraktet en julegran fra Drøbak, ønsket de seg noe annet som kunne uttrykke vennskapen mellom de to landene. Etter at bykontoret kontaktet ambassaden i Tokyo, ble NMS-Japan satt i sving for å samle nordmenn i området til en to ganger 30 minutters konsert. Med ettåringer som både spiller tromme og piano var musikken i boks, og med en profesjonell trompetist, bosatt i Kyoto, ble det en ekstra stemningsfull konsert for de nær 350 menneskene som møtte fram. Her ble det sunget hovedsakelig på norsk, men også på engelsk og japansk. Siden innholdet i tekstene ble gjengitt på japansk, fikk vi også denne dagen formidlet julens viktigste budskap!

23.desember er Keiserens fødselsdag, og dermed nasjonal helligdag, noe som passer utmerket til å ha lysmesse på. Overraskende mange hadde funnet veien til kirken denne kvelden også. Som en tradisjon vi startet første julen i Japan, tente alle hvert sitt lys foran krybben, og på den måten fikk vi alle ta del i den samme tilbedelsen som vismennene startet for over 2000 år siden.

Om noen trodde at julen var over med dette, så tar dere feil. For oss personlig i hvert fall var det nå den på mange måter begynte. Med juleselskaper hos flere av misjonærene og sammen med japanske venner ble det en ganske travel romjul for oss der det hele ble avsluttet med nyttårsfeiring hjemme hos oss. Og vår egen lille private julefeiring? Den fant sted 22. desember med pinnekjøtt tilsendt fra Norge, iført finstasen og med mange flotte pakker til Kristine (og noen til oss også) under juletreet. Selv om det er rart å ikke feire jul sammen med familie og venner hjemme i Norge, hadde vi likevel en utrolig flott og innholdsrik jul her i Nara!

Foto: Odd Bjarne Ellefsen