tirsdag 24. august 2010

Gravplasser

Et av mine mange barndomsminner var å bli med mormor på varme sommerkvelder å vanne på kirkegården der hun bodde. Jeg fikk aldri oppleve å møte mine oldeforeldre eller morfar, som lå gravlagt der, men de mange historiene gjorde at jeg allikevel følte en tilhørighet til dem. Det var alltid så fint å grønt på kirkegården, og bror min og jeg følte at vi gjorde en viktig jobb når vi sleit og dro på den store grønne vannkannen. Etter mange kanner vann var det alltid fint å gå rundt og se på de andre gravene. Alle de flotte blomstene i alle regnbuens farger, og gravsteinene med ulike utsmykkinger og symboler. Og noen av gravene hadde til og med en liten hvit due som lå så fint og hvilte på toppen. Før vi reiste hjem var det alltid godt å slappe av på benken under det store eiketreet, og se på at solen forsvant bakom de høye tretoppene.

Her vi nå bor i Nara har vi god utsikt over en enorm gravplass. Hvor mange som ligger der vet jeg ikke, men det er ikke rent få. Av og til på kveldene, idet lysene skrur seg på og det er på tide å trekke for gardinene, bruker jeg å stå og se utover denne gravplassen. Den er på ingen måte noe vakker syn, slik japanske gravsteder for det meste har det med å være. Den er ganske så grå, og en må komme helt nær for å kunne se at det på noen av gravsteinene er satt ned friske blomster. Jeg har aldri tatt meg en tur ned dit, men siden den tilhører et buddhistisk tempel, er det liten sannsynlighet for at jeg ville ha kommet over en kristen grav. Det finnes noen få kristne gravsteder, men mange kirker har i stedet egne urnerom for sine avdøde. Men leter man godt så kan man av og til finne kristne graver også på en vanlig gravplass.

Nå i begynnelsen av august feires ”Obon”; en over 500 år gammel japansk buddhistisk festival for de døde. Denne sikken har til hensikt å hedre, men også trøste og frelse forfedrenes ånder. Med årene har Obon utviklet seg til å bli en familiegjenforening, der folk tar fri for å reise hjem og besøke forfedrenes gravsteder. En har her en tanke om at fedrenes ånder kommer tilbake og tilbringer noen dager sammen med de gjenlevende familiemedlemmene. Familiene på sin side vasker gravstedet, ber og ofrer mat og blomster. Det hører også med en egen Bon-Odori-dans som framføres om kveldene. Lykter tennes, og i Kyoto er det fem gigantiske bål som lyser opp fjellsidene i det øyeblikket man tror åndene forlater denne verden for å tre tilbake til den hinsidige.

Når jeg står slik i stuevinduet og ser utover på alle disse gravstøttene, tenker jeg ofte på de som ligger gravlagt der. Var det noen noen gang som fikk fortalt dem om nådens og sannhetens Gud - den Gud som er så rik på miskunn og godhet? Ble de fortalt at det finnes en himmel og et bedre liv i vente? De døde kan vi ikke lenger gjøre noe med, men deres familie lever fortsatt iblant oss. Derfor er det så viktig å drive kirke og misjon i Japan. Dette er også den store drivkraften og motivasjonen som gjør at vi nå begynner på fjerde året her borte.


Bilde av Hof kirke er hentet fra internett

Kilde; http://en.wikipedia.org/wiki/Bon_Festival