English cooking class

Da Kristine begynte i barnehagen fikk jeg en del mer ledig tid mellom hendene, og jeg lurte veldig på hvilke nye aktiviteter som vi skulle begynne med i kirken. Barnehagen var tidlig på banen og spurte om jeg kunne tenke meg å ha andakt der to ganger i måneden. Ivan hadde da allerede andakt på barnegudstjenesten, for alle de 120 barna, annen hver fredag. Akkurat det fristet lite, men å ha andakt for en mindre klasse på 25 barn i alderen 3-4 år føltes mye bedre, ja hørtes faktisk litt kjekt ut.

Men hva annet skulle jeg ta meg til? Jeg kontaktet min gode japanske venninne for å få råd, og vi var begge enige om at å satse på hjemmeværende mødre, som ikke alltid har så mye å finne på i hverdagen, var en god ide. Nå har vi allerede to engelskklasser for barn, og en for voksne/pensjonister, så en engelskklasse for mødre med barn kunne kanskje hatt noe for seg. Jeg fant noen bøker som Ivan bruker i sin engelskklasse, men det fant vi fort ut ble litt for ambisiøst. Hva med en engelsk samtaleklasse, hvor man kunne snakke om ting som opptok dem, som f.eks. barneoppdragelse? Nei, det kunne lett bli for vanskelig. Hvis vi kunne lært dem engelsk, samtidig som vi gjorde noe kjekt sammen, og som de til og med kunne ha nytte av? Dagene og ukene begynte å gå uten at verken jeg eller venninnen min klarte å finne på noe spennende. Så en dag slo tanken ned i meg, som lyn fra klar himmel: English cooking class! Selvsagt! Venninnen min ble med en gang engasjert, og fikk lagd et utkast til en plakat som vi fikk hengt opp.

Vi var spente på hvor mange som ville dukke opp den første gangen, og ble overrasket over at det kom hele åtte mødre med barn! Siden det ikke finnes noen baketradisjoner her, slik som det gjør i Norge, ble bare det å skulle lage rundstykker en ny og flott opplevelse for dem. Og da vi slo til med å bake ekte bløtkake, eller Christmas cake som de kaller det her, til jul, ble de rent overveldet at det gikk an å lage en så god kake selv.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe stor kokk på kjøkkenet, eller så veldig flink verken i japansk eller engelsk for den saks skyld. Men både Ivan og jeg har et ønske om å kunne være med å bety noe positivt for de menneskene som vi møter på, og at de kanskje kan få se Jesus gjennom det vi gjør. Det er i alle fall drømmen og håpet!

Nyttår

Til forskjell fra Norge, er nyttårsaften her en stille og rolig dag som en stort sett tilbringer sammen med familien. Her er det verken raketter eller fulle folk som raver rundt i gatene. Men for likevel å skape litt "norsk" nyttårsstemning gikk vi, og vennen vi hadde på besøk, ut på verandaen og tente noen gamle stjerneskudd, og ”hoiet litt” når klokken tikket inn det nye året. Det eneste vi kunne høre uten om oss var noen trommer og tempelklokkene som ringte fra de mange templene i det fjerne.


Vi har nå godt inn i ett nytt år – år 2012. Lite visste vi i fjor på disse tider om det enorme jordskjelvet, tsunamien og de radioaktive utslippene som satte sitt preg på året, og som fortsatt vil gjøre det i mange år framover. Hvert år blir årets kanji/kinesiske tegn skrevet ned og offentliggjort i ett av de store templene i Kyoto. Denne kanjien skal prøve å sette ord på året som har gått. I år ble kanjien ”bånd”, som i ordet familiebånd, valgt. For når alt en har bygget opp rundt seg bokstavelig talt forsvinner, blir det avgjørende å ha gode bånd til familie og venner, for i det hele tatt å makte og komme seg videre.


2012 er Dragens år, etter kinesisk tankegang. På mange av nyttårskortene som vi har fått er det avbildet en drage, og i butikkene er det bilder av drager og det selges små dragefigurer. Når vi spør japanerne om betydningen, er det ingen som kan si noe helt sikkert, men det at dragen beveger seg (flyr) oppover menes å ha en positiv innvirkning for det nye året. Uansett får vi håpe at det vil skje mye fint i året som kommer. Året ble i alle fall avsluttet på en god måte her i kirken med 40 barn, sammen med sine foreldre, som kom på juletrefesten, og godt oppmøte på både jule- og nyttårsgudstjenestene.