Cecilie

5. november ble Cecilie født på en fødeklinikk i Nara flylke i Japan. 

3872 gram og 52 cm lang. 

 

 

Kristine 3 år

                                                                                                                             

I dag fylte den herlige og morsomme jenta vår 3 år! Siden Ivan er i Norge på ledersamling, måtte vi dessverre feire uten han. Men med flagg, god middag, pakkeåpning og skypesamtaler ble det en flott bursdagsfeiring likevel.

I notatboka fra barnehagen kunne en lese at lærerne ønsket henne til lykke med dagen, og avsluttet med følgende setning; ”Vi ber om at Guds beskyttelse fortsatt må være over deg!”

 

Kort fra tantene og de andre barna i klassen

 

I tillegg lå det et håndlaget og personlig bursdagskort i postkassen med følgende Bibelvers fra Jesaja 43.4 på framsiden; ”Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg”.  

 

Det er helt utrolig å tenke på at alle de 120 barna i barnehagen får høre dette hver gang de har bursdag! At barna har en spesiell plass i Guds hjerte har denne menighetsbarnehagen virkelig tatt på alvor.

 

                                                            Himmelen over Tomio i kveld

Osaka akvarium

 

For å kunne bli bedre kjent med årets ettåringer avtalte vi å møtes en mandag for å besøke Osaka akvarium. Denne jentegjengen er virkelig av den inkluderende typen! Ikke nok med at de inviterer hverandre med på tur, og overnatter hos hverandre når de har fri, de hadde denne dagen også fått med seg NLM sin ettåring i Kobe, Astrid Stangeland.

 Med sin moderne design og verdens største akvarietank (13.5 millioner liter eller 11 000 tonn med vann), er akvariet en av Osakas store attraksjoner. Selv skulle vi kanskje ønske at den var av den litt mer spektakulære og showmessige typen, men den er likevel verdt et besøk.

 

Gjennom ulike etasjer ble vi presentert for alt fra pingviner, otere, delfiner, fisker, krabber, blekkspruter og til slutt maneter, og der det mest spektakulære var en stor hvalhai, som svømte rundt med over 50.000 japanske sardiner. Alt tematisk oppbygd, og dermed yppelig for skoleekskursjoner.

 

 

 

 

Vi kunne ikke være dårligere enn japanerne som tok familiebilde av seg selv inni det store gapet…  

 

Kilde: http://www.kaiyukan.com/language/eng/index.htm

Guidebok: JAPAN eyewitness travel

"Respekt-for-de-eldre-dagen"

Japanere har omtrent like mange offentlige helligdager i året som oss nordmenn. Men til forskjell fra oss, og mange andre land også, er ikke disse fridagene knyttet opp til noen religiøs begivenhet eller høytid. Av slike dager kan en bl.a. nevne;

”Bli-voksen-dagen”, ”Barnedagen”, ”Kulturdagen”, ”Helse- og sportsdagen”, ”Keiserens bursdag” og ”Respekt-for-de-eldre-dagen”.

 

Feiring av keiserens fødselsdag 23.desember

 

Nå som flere bedrifter og offentlige etater gir sine ansatte fri på lørdager, og ikke bare søndager, har de nasjonale helligdagene de siste årene blitt lagt til mandager, slik at flere får mulighet til å ta ut en langhelg en gang i blant. Men i likhet med alle andre dager holder likevel butikknæringen åpent, så i praksis merker vi dessverre ikke så mye forskjell på helligdager og andre dager.



 

17. september var dagen for ”Respekt-for-de-eldre”. Mange kirker markerer denne dagen på den foregående søndagsgudstjenesten, men av en eller annen grunn har ikke dette blitt gjort de siste ti årene her i Nishi-Nara. Menighetsrådet bestemte seg derfor for at de i år ville gjøre litt ekstra stas på de eldre i menigheten, og invitasjoner til alle over sytti år ble sendt ut. At dette var noe de eldre satte pris på var ikke vanskelig å forstå, siden flere av dem som ikke kommer så ofte til vanlig, møtte opp på gudstjenesten. På høytidelig vis ble disse eldre invitert frem under gudstjenesten, hvor de ble bedt for, og etterpå mottok hver sine vakkert innpakkede gaver (japanske søte kaker). Det var rent rørende å se de gamle stå der framme i kirken og holde hverandre i hendene under forbønnen.  
  

Etterpå stelte man i stand en storstilt lunsj for å feire de eldre, samt Synnøve, som da var på sin første gudstjeneste og i oppstarten av arbeidet i Nishi-Nara kirke. De aller fleste hadde tatt med seg forskjellige lekre retter som alle kunne forsyne seg rikelig av. Det er noen dager vi kommer til å huske bedre enn andre dager fra tiden i Japan, og denne søndagen var en slik dag.

Ettåringer

                                                                                                     
Siden vi ikke hadde ettåringer i fjor, er det ekstra gledelig at vi i år har fått to ettåringer og en voluntør!! Synnøve og Hanna skal være her fram til sommeren, mens Eli blir til jul. Både Hanna (til høyre) og Eli (i midten) er misjonærbarn fra Japan. Selv om de bare var rundt syv år da de flyttet tilbake til Norge, er det mye de fortsatt husker, og som de nå ønsker å gjenoppdage. Da de dro snakket de også flytende japansk, men, slik som de aller fleste misjonærbarn som reiser hjem når de fortsatt er små, glemte de dessverre språket fort. For å bøte på dette har Eli det siste året, etter endt sykepleierutdannelse, studert japansk ved Universitetet i Oslo, noe som allerede har kommet dem alle tre til gode.

Alle tre virker som de er utrolig glade for å kunne komme til Japan, og få oppleve kultur, mennesker og menighetsliv på nært hold. Etter bare to uker i landet, er de allerede godt i gang med arbeidsoppgavene de skal ha i de tre menighetene de er tilknyttet. Hanna skal først og fremst være på Mukonoso, hos John Olav og Dagny Harkmark Straume, der hun vil kunne bruke noe av diakoniutdannelsen sin bl.a. gjennom matudeling og kontakt med hjemløse og økonomisk vanskeligstilte mennesker. Eli vil være i menigheten til Yukiko Idland i Kikyogaoka, og delta bl.a. på engelskundervisning, bibelklasse og søndagsskolen. Synnøve, som har drevet med barne-og ungdomsarbeid da hun gikk på videregående, vil for det meste være her i Nishi-Nara kirke, og ta over mange av Rut Tereses arbeidsoppgaver når hun går ut i fødselspermisjon i slutten av oktober.

Det er alltid spennende å møte nye ettåringer. Når vi nå er kun seks misjonærer igjen, og med nokså høy gjennomsnittsalder, gjør det seg ekstra godt med noe unge inn i fellesskapet. I tillegg er det en berikelse for menighetene å ha ettåringer. Følg gjerne med på livene deres gjennom det de skriver på bloggene sine (se link under bloggliste).

Til slutt har vi gravd fram noen bilder av de tidligere ettåringene som vi har vært så heldige å få lov til å blitt kjent med de siste fem årene.

                                                                  Geir og Silje (2010-2011)

                                                             Eli og Silje (2009-2010)

                                                                                      Per Gunnar (PG)  og Astrid (2008-2009)

Silje Marie (Mie)  (2007-2008)

Sommerferie

Vi er nå tilbake i Japan etter en lang, god og avslappende sommerferie i Norge. Når vi er hjemme kun en gang i året, blir det desto viktigere å kunne tilbringe det meste av tiden sammen med familie og venner. En sommer går fort, og derfor hadde jeg satt som mål for ferien ”å prøve å leve i nuet, og glede meg over alle de store og små øyeblikk”, og til en viss grad tror jeg at jeg klarte det. Og når vinteren kommer skal jeg sette meg godt til rette i sofaen, lage meg en varm kopp te og ta fram dagboken min og gjenoppleve ferien på ny.

 

Selv om vi hadde det utrolig fint i Norge, kjennes det også godt å være tilbake igjen i Japan. Den lange flyreisen gikk greit, og vi har alle kommet raskt inn i døgnrytmen, selv om vi sliter med varmen. 35 grader hver dag er varmt, og det vil fortsatt ta en god stund før kroppen klarer å venne seg til temperaturøkningen. Det gjør det heller ikke bedre å være høygravid, men vi får bare glede oss over at vi kan nyte varmen til langt ut i november.  

 

Men vi norske er samtidig heldige som har muligheten til å kunne ”flykte” når det er på det varmeste. I tillegg er det nok få andre land i verden, om noen i det hele tatt, som kan skilte med en like lang ferie som oss. I Japan er det normale å ta ut ca. en ukes sommerferie, selv om ikke alle er heldige nok til å få så mye engang. Jeg glemmer aldri fødselslegen da Kristine ble født, som drømte om å reise til Europa. Men med kun fire dagers ferie i løpet av året, som han heller ikke kunne ta ut sammenhengende, måtte han dessverre se langt etter en slik tur. Heller ikke et vennepar av oss, som jobber i hver sin bedrift, hadde i år mulighet for å ta ut den ukentlige ferien sin sammen. Men noen andre vi kjenner kom stolt bort til oss rett før sommeren og fortalte at i år, for aller første gang, hadde de fått fri en hel uke, og billettene til Hokkaido (den nordligste delen av Japan, som har norske sommertemperaturer) var allerede bestilt... 

 

Det er alltid trist å ta farvel med familien, som vi er så utrolig glade i, og vite at det er ett år til neste gang vi møtes. Men samtidig går ett år fort, og snart sitter vi vel igjen på flyet til Norge.

 

Rut Terese

Et godt semester

For tiden holder vi på med sommeravslutning for de ulike aktivitetene, og det er med stor takknemlighet vi kan se tilbake på det siste halvåret. Da vi begynte på dette semesteret var vi usikker på hvordan det ville gå med flere av aktivitetene, siden en del av de mest trofaste barna skulle begynne i barnehagen i april. Vi var redd for at de barna og mødrene som da ble igjen også etter hvert ville slutte å komme, siden det ble så få igjen.

Genki English: "Ten little Indians"

Da jeg skrev en hilsen til Lærerinnenes Misjonsforening sitt blad tidligere i vår, ønsket jeg at de spesielt skulle huske på aktivitetene som vi driver, og disse bønnene må virkelig ha vært kraftfulle, for aldri før har vi opplevd så godt oppmøte på noen av aktivitetene! Spesielt Genki English, for barn fra 2-4 år, har økt så kraftig at vi lurer nesten på om vi må sette en stopp for antall deltagere. På medlemslistene er det nå over tretti navn, hvorav en god del av dem har kommet til kun i løpet av den siste måneden. Heldigvis, får man si, har oppmøtet holdt seg forholdsvis stabilt på rundt fjorten barn, men for to uker siden var det atten barn, pluss syv småsøsken, og noen av barna hadde til og med tatt med seg begge foreldrene.   

Pappa var på besøk i mars og fikk være med på noen av aktivitetene

Babysong: baking og spising er en fast del av programmet

Et par minutters spaseravstand fra kirka vår har de revet flere gamle og ubebodde blokker, og satt opp rundt femten nye eneboliger. En god del av innflytterne er barnefamilier, og det positive er at mødre, som allerede kommer, har invitert med seg noen av disse nyinnflyttede til aktiviteter i kirken!

Orlaug er med som "gjestelærer" på English cooking class

Dagens meny: Potetkake med pølse og salatblad

For en måned siden startet Ivan opp en ny engelskklasse for voksne, etter at han hadde fått forespørsel om han ikke kunne ha en klasse for «nybegynnere». To helt nye begynte, i tillegg til noen av dem som også går i den første klassen. Hun ene tok også med seg mannen sin, og vi håper at flere kanskje også vil gjøre det samme.

I november venter vi barn nr. 2. Det er derfor ekstra kjekt at vi i år får ut to ettåringer + ei som skal være her frivillig fram til jul! Med det er vi sikret at vi kan klare å opprettholde alle aktivitetene, og det betyr svært mye for oss. Så får vi fortsatt håpe og be om at vi må få oppleve vekst på gudstjenestene, og på søndagskolen, slik vi har gjort på de andre aktivitetene.

        

Barnehageandakt

To fredager i måneden har Ivan andakt for alle barna i barnehagen, og hver tirsdag kommer jeg til klassen til Kristine. Akkurat nå leser jeg fra en bok, som jeg har oversatt fra engelsk, og som inneholder mange flotte og spennende bibelhistorier. Det er utrolig hvor rolige disse 25 to- og tre-åringene kan sitte. Samtidig er de opptatt av å finne Jesus på de ulike sidene, og syntes bl.a. veldig synd på Bartimeus, som ikke kunne se, og Sakkeus som var så liten. Etter bibelhistorien bruker vi å synge en sang, som jeg har valgt ut. Siden de synes det er stas med engelsk, har de nå klart å lært seg alle tre versene på sangen ”God is so good” med bevegelser til! Jeg blir faktisk overrasket hver gang hvor flinke disse små barna er til å synge!

I dag, da jeg leverte Kristine i barnehagen, kom en bestemor bort til meg og fortalte at sønnen hennes i går hadde kommet stolt hjem og sunget på en ny sang, som hun ikke hadde hørt før. Dessuten hørtes det ikke ut som japansk. "Det er engelsk", hadde gutten stolt forklart, og han hadde lært den av mammaen til Kristine. Bestemoren, som ikke er så flink i engelsk, lurte på om jeg kunne oversette sangen slik at hun også kunne lære den.

I tillegg til mitt bidrag, inneholder disse samlingene faste innslag, som ”månedens bibelvers”, Fader vår, bønn fra en av barnehagetantene og to-tre andre japanske kristne barnesanger. Dette har de to ganger i uken i tillegg til storsamlingen hver fredag hvor alle barna deltar. Ingen skulle være i tvil om
at barna går i en kristen barnehage.  

Kristine-chan

Det å komme på gode navn til barna sine kan være vanskelig har jeg forstått på flere av mine venner. Men i Kristines tilfelle var valget enkelt. Helt fra jeg var liten har jeg likt navnet Kristine. Hvorfor akkurat det navnet er jeg ikke helt sikker på, men muligens må jeg ha møtt ei søt og snill jente en gang, som het Kristine, og som har gjort inntrykk. To av mine oldemødre het også Kristine, og med ei mor som heter Kirsti, følte jeg at dette også kunne bli en fin oppkalling. Som far måtte jo også Ivan få et ord med i laget, og vi gikk gjennom en del alternative jentenavn, men Ivan var enig med meg at Kristine var det fineste navnet, og slik ble det.

Det er faktisk en del jentenavn som er felles for Norge og Japan, som f.eks. Mari, Hanna, Lisa og Sara. Men Kristine hadde vi ikke hørt om noen som het. Derfor var vi litt usikker på om japanerne ville klare å huske det litt lange navnet. Men til vår store overraskelse er dette faktisk et navn som japanere kjenner til! Så når noen spør hva datteren vår heter, og vi svarer Kristne, sier de ååå Kristina, for et flott navn! Og etter det husker de aller fleste navnet hennes.

Da hun begynte i barnehagen lurte tantene på om ikke Kristine hadde noe kallenavn. Mange japanske barn har kallenavn og de syntes nok at Kristine (pluss "chan", som de legger til alle navn på småjenter) ble litt i lengste laget. Nei, hun het bare Kristine, og det var det vi ville at de skulle kalle henne – altså Kristine-chan. Men da vi kom til barnehagen dagen etter, hørte vi tantene si; God morgen Krischan. Først kjente jeg at jeg ble litt irritert, men så tenkte vi at det egentlig var et fint kallenavn. På norsk betyr jo navnet Kristine "kristen", og "kristen" på japansk uttales faktisk Krischan. Som eneste utlending i barnehagen vil de andre barna kanskje for alltid huske den lyshårede jenta som bodde i kirken, og som hadde kallenavnet "Kristen". 

April

April er måneden da et nytt skole- og barnehageår starter i Japan, slik som så mange andre steder i Østen. Før det har det blitt holdt høytidelige avslutningsseremonier både for avgangselevene i barnehagene, og oppover til universitetet. Vi var så heldige å være i Osaka akkurat da et av de store universitetene hadde sin avskjedsseremoni for sine studenter, og vi fikk muligheten til å ta flere bilder av de festkledde ungdommene.

Det er ikke bare starten på skoleåret som er forskjellig fra det vi er vant til, men også når du begynner på skolen. Her går alle som født fra april til mars, året etter, i samme klasse. Også barnehagene er delt inn etter aldersklasser på denne måten, og i dag begynte Kristine i «tredje klasse». Litt dumt var det at ingen av de lærerne hun hadde i fjor skulle fortsette videre til denne nye klassen, men heldigvis kjenner hun godt de andre barna på kullet. Så selv om det var litt trist å si «hadet» i dag, kunne vi heldigvis se ei blid jente som sprang ut og lekte en liten stund etterpå.