Kristine-chan

Det å komme på gode navn til barna sine kan være vanskelig har jeg forstått på flere av mine venner. Men i Kristines tilfelle var valget enkelt. Helt fra jeg var liten har jeg likt navnet Kristine. Hvorfor akkurat det navnet er jeg ikke helt sikker på, men muligens må jeg ha møtt ei søt og snill jente en gang, som het Kristine, og som har gjort inntrykk. To av mine oldemødre het også Kristine, og med ei mor som heter Kirsti, følte jeg at dette også kunne bli en fin oppkalling. Som far måtte jo også Ivan få et ord med i laget, og vi gikk gjennom en del alternative jentenavn, men Ivan var enig med meg at Kristine var det fineste navnet, og slik ble det.

Det er faktisk en del jentenavn som er felles for Norge og Japan, som f.eks. Mari, Hanna, Lisa og Sara. Men Kristine hadde vi ikke hørt om noen som het. Derfor var vi litt usikker på om japanerne ville klare å huske det litt lange navnet. Men til vår store overraskelse er dette faktisk et navn som japanere kjenner til! Så når noen spør hva datteren vår heter, og vi svarer Kristne, sier de ååå Kristina, for et flott navn! Og etter det husker de aller fleste navnet hennes.

Da hun begynte i barnehagen lurte tantene på om ikke Kristine hadde noe kallenavn. Mange japanske barn har kallenavn og de syntes nok at Kristine (pluss "chan", som de legger til alle navn på småjenter) ble litt i lengste laget. Nei, hun het bare Kristine, og det var det vi ville at de skulle kalle henne – altså Kristine-chan. Men da vi kom til barnehagen dagen etter, hørte vi tantene si; God morgen Krischan. Først kjente jeg at jeg ble litt irritert, men så tenkte vi at det egentlig var et fint kallenavn. På norsk betyr jo navnet Kristine "kristen", og "kristen" på japansk uttales faktisk Krischan. Som eneste utlending i barnehagen vil de andre barna kanskje for alltid huske den lyshårede jenta som bodde i kirken, og som hadde kallenavnet "Kristen".