Barnevelsignelse

November er den store måneden for "7-5-3" eller ”shichi-go-san”, som det heter på japansk. Dette er et begrep som brukes om barnevelsignelser i shintotemplene for jenter på 3 og 7 år og gutter på 5 år. Dette er for mange, spesielt jenter, første gang de ikler seg en kimono, og det er og blir en stor familiebegivenhet.

Mange av mødrene jeg er sammen med har jenter på tre år, så ”shichi-go-san” har vært det store samtaleemnet den siste måneden. Men dette er på ingen måte en billig og enkel markering. Det vanlige er at familien går til fotograf, der de fleste pleier å leie en kimono til barna, men noen også til hele familien (dette blir som regel gjort en del måneder på forhånd). I tillegg blir jentene pyntet og gjerne dollet opp med løshår og plastblomster i håret.

På selve dagen blir også besteforeldrene med. Kimono leies på ny, og hele familien finner fram finstasen. Når de kommer til templene betaler man et beløp på rundt 350 kr for å motta shintoprestens velsignelse. Etterpå får barna utdelt ”tusenårs-drops”, før de går ut og spiser en bedre lunsj med familien.




”Tenk til neste år er det Kristines tur”, fikk jeg høre av noen damer. Men vi dropper nok tempelbesøket, og tar henne heller med til barnevelsignelsen i kirken. Denne velsignelsen er både billigere og, ikke minst, bedre og mer virkningsfull! Også her får barna utdelt gaver i tillegg til noe godteri. I år var det fem barn, i ulike aldre, som deltok på familiegudstjenesten, og som etterpå mottok prestens velsignelse.


Bildet er fra den tiden vi bodde på Tezukayama

Bursdagsfeiring

Da jeg gikk på barneskolen elsket jeg både å gå i andres, og selv å feire, bursdagsselskap. Derfor syntes jeg det var trist da vi ble så store at det ble slutt med disse barneselskapene. Med disse gode barndomsminnene som bakgrunn, i tillegg til at vi ønsket å lage en stor fest for alle barna som vi har jevnlig kontakt med, inviterte vi i fjor fjorten barn til Kristines ett-års dag. Med et helnorsk barneselskap, slik jeg hadde det da jeg var liten, ble det en suksess, og vi bestemte oss derfor å feire også to-års dagen til Kristine på samme vis.


Siden Ivan drog til Norge i to uker i oktober, måtte vi utsette feiringen. Noen av dem som var der i fjor ble derfor bekymret for at det ikke skulle bli noen feiring i år. Men sist lørdag var det altså klart for årets feiring. Siden vi har hatt et godt oppsving på de fleste aktivitetene siden i fjor, ble det delt ut invitasjoner til 32 barn. Denne gangen tror jeg virkelig at vi skal være glade for at ikke alle hadde mulighet til å komme, for da kunne vi fort blitt opp mot 60 stykker til sammen (!). "Heldigvis" ble vi ikke mer enn 39 stykker...



Det kreves en god del forberedelse å skulle lage til en så stor fest for så mange. Heldigvis kom ei god venninne og hjalp oss en dag med bakingen. Siden Kristine elsker tog, måtte vi selvsagt lage sjokoladekaketog, i tillegg til muffins, gelé og boller. Ellers stod pølsebod, der en måtte handle med lekepenger, potetløp og fiske etter godteposer ut gjennom kirkevinduet på programmet. Lesestund om ”Tassens bursdagsfeiring” og ballongutdeling hørte også med.



Det var utrolig gøy å ha gjennomført et så stort bursdagsselskap, og at folk virket så fornøyde, men jeg tror nok at til neste år så legger vi lista noe lavere og inviterer nok litt færre barn. Dersom jeg ikke skulle komme til å glemme hvor travelt det var med forbredelsene i år da...




Til slutt noen bilder fra fjorårets feiring:

Tur til Nord-Øst Japan

I begynnelsen av september drog Ivan, sammen med bl.a. styret i Kinki-kirken, generalsekretæren i NMS, Jeffrey Huseby, og representanter fra Frikirken, og besøkte noen av områdene som ble hardt rammet av tsunamien 11. mars. Det gjorde sterkt inntrykk å gå rundt og se på de ufattelige ødeleggelsene, og innimellom vrakgodset finne slik ting som sko og leker. Selv om det er gjort en god del, er det fortsatt svært mye opprydningsarbeid som gjenstår.


I en av byene ble de gjort oppmerksom på oppmerkinger for ”rømningsveier” dersom en tsunami skulle inntreffe. Fra jordskjelvet inntraff og til tsunamien slo inn mot land, gikk det flere steder opp mot 45 minutter. De som fulgte oppmerkingen til fots klarte stort sett å komme seg i sikkerhet oppe på en fjelltopp, men altfor mange satte seg i bilene sine for å komme seg unna. Da strømmen gikk, og trafikklysene ble mørklagt, ble det fullstendig kaos, og mange mennesker mistet livet mens de satt i trafikkø.


Mange har fått problemer, både fysisk og psykisk, men med innsamlede midler bl.a. fra misjonsvenner i Norge, har flere blitt hjulpet til å få en meningsfull hverdag etter å ha mistet bokstavelig talt alt de eide.

Mens jeg sitter og skriver dette går det ut beskjed over høytaleren i menighetsbarnehagen at det er jordskjelvøvelse. På under ett minutt har de ansatte greid å få ut alle de 140 barna og samlet dem på plassen utenfor. Dette trener de på jevnlig, og det sies at mye takket være slike øvelser, omkom langt færre enn fryktet av selve jordskjelvet.