Fujioka

Det er ingen høyvokst kvinne som kommer til kirken vår en søndag i måneden. Med sitt smil og karakteristiske latter fyller hun rommet og kan ikke annet enn å få oss andre på godt humør. Til tross for sine 80 år reiser Taeko Fujioka fortsatt rundt i menighetene og vikarierer som prest.

Livet har ikke alltid vært like lett for Fujioka. Med sitt synlige, medfødte handikap har hun opplevd mye mobbing og tilsidesetting, og mange ganger følt seg som et annenrangsmenneske. I tillegg opplevde hun å miste begge foreldrene sine tidlig, og vokste derfor opp, sammen med sin søster, hos en tante og onkel. Men dette har ikke satt noen stopper for Fujioka. Etter at hun ble kristen som voksen gikk hun først ett år på bibelskole før hun i flere år reiste rundt i de ulike menighetene. En god del år sener begynte hun på teologistudiet og som 64 åring ble hun den første kvinnelige ordinerte presten i Kinkikirken.

 I en av menighetene hun jobbet kom det lenge kun en person til gudstjeneste, og uten andre medhjelpere ble det til at hun selv måtte spille og å holde prekener. Fujioka ønsket å bety noe for de andre på det lille stedet Misato, og bestemte seg derfor for å gå rundt og handle i de små lokalbutikkene og hilse på folk hun møtte. Hun ønsket også at folk skulle vite at hun var kristen og fortalte at hun jobbet i kirken. Dette gjorde at folk ble nysgjerrige og etter hvert begynte å komme til gudstjeneste, og til jul greide hun å samle bortimot 50 stykker til julefest!

Den ene gangen Fujioka var innom søndagskolen som liten, fikk hun tildelt et kort hvor bibelverset: ”Jeg er verdens lys”, stod skrevet. Og ordet ”lys” har siden betydd mye for henne.  Med rundsnipp, et stort kors hengende rundt halsen, og et smil på lur, lyser hun ikke bare opp i kirkene, men også for de menneskene hun møter på toget en tidlig søndag morgen.

                                                                                                                      Våren 2012

En trist melding

                                                                    Cecilie sammen med sine to små venner

Det er ikke bare vi som har fått barn, for i løpet av de siste månedene har mange av mødrene på babysang også fått unger, og ekstra kjekt var det da ei av de som har vært aktiv med fra starten av endelig fikk en gutt – etter å ha hatt to jenter fra før. Men det skulle gå knappe to måneder før det tikket inn en ny melding på mobilen. Denne moren hadde funnet den lille gutten sin kald og livløs i sengen, uten noen tegn til sykdom eller andre nærliggende årsaker.  Med tanke på at det kunne vært vårt lille barn, var det ikke vanskelig å forstå noe av den enorme sorgen som denne familien nå opplevde. I tillegg visste jeg at hun hadde hatt et langt og tøft svangerskap bak seg.

Dagen etter bestemte ei fra menigheten, som leder Babysang, og jeg oss for å gå innom med en liten ting og si at vi følte med dem i sorgen. En mann fra et buddhistisk begravelsesbyrå var der akkurat for å gjøre i stand til begravelsen, men hun ville gjerne at vi skulle komme inn likevel. Og der i stua lå gutten så nydelig på en liten madrass omringet av vakre hvite blomster. I tillegg var det lagt ut ulike religiøse symboler som ville være til hjelp for den døde, og foreldrene ble nøye instruert om til hvilke tider de skulle brenne hvilken røkelse. Skapdørene, som til vanlig skjuler det store fedrealteret, var satt på vidt gap, og snart ville asken til den lille være plassert sammen med de avdøde slektningene. Mange japanere har et slikt alter stående hjemme, og som de brenner levende lys foran. De setter også fram litt drikke, eventuelt mat, og ber enn bønn til de avdøde om hjelp og beskyttelse for familien – men dette er dessverre også ofte gjort av frykt for at ulykker ellers kan ramme dem. Mens jeg satt der på gulvet sammen med denne familien tenkte jeg på hvilket stort håp vi som kristne har; et løfte om å få komme til himmelen, og at vi en gang skal få se våre kjære igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at denne familien og alle andre vi møter kunne få del i dette håpet.