Nyttårsmøte

Andre uka i januar var det igjen duka for nyttårsmøte i Kinki-kirken (samarbeidskirken til Det Norske Misjonsselskap og Frikirka). Det er ikke så ofte det arrangeres fellesarrangement, og når de fleste menighetene er små, er det viktig å kunne se og møte andre kristne. For oss er det alltid kjekt å treffe igjen både japanske og norske kollegaer. Etter møtet var det konsert der en musiker framførte japanske og engelske sanger. Amazing grace slår alltid godt an, og på slutten nådde en nesten afrikanske tilstander med taktfast klapping og litt svinging på overkroppen.

Skoene til noen av dem som var til stede på nyttårsmøtet

Når vi nå er inne på det med sko, kan jeg samtidig opplyse om at Japan må være tøflenes hjemland nummer en. På mange offentlige steder er en nødt til å ta av seg skoene, for så å ta på seg noen godt brukte tøfler, som alltid ligger framme. Det finnes utallige steder hvor tøfler tas i bruk. F.eks. kirketøfler, tempeltøfler, undersøkelse hos legen tøfler og tannlegetøfler. Ellers så er også tøfler det første du blir tilbudt når du kommer hjem til folk. Du finner altså disse tøflene over alt og alltid klar til bruk. Men det mest sære etter vår norske oppfatning må sannsynligvis være dotøflene. Disse litt mer ”tøyete” tøflene som en finner på alle private og noen offentlige toaletter (dersom dere lurer, så vi oss nødt til å anskaffe oss noen slike vi også). Det praktiske med disse dotøflene er at en slipper å låse døra, for dem som måtte ha angst for slikt, siden en straks vil skjønne at det er opptatt der inne når det står noen etterlatte innetøfler på utsiden av døra. Når det derimot gjelder de hygieniske forholdene rundt disse svette, klamme tøflene … vel, tenkte bare å nevne det sånn i forbifarten.

Noen av de berømmelige tøflene

Året 2009

Alle medier med respekt for seg selv bruker ved oppstarten til det nye året å ha et tilbakeblikk på året som gikk. Vi vil derfor starte denne bloggen med fjorårets største begivenheter i familien.

Kristine
18.oktober ble vi foreldre for første gang til ei fantastisk jente som har fått navnet Kristine! Litt dramatikk ble det på slutten med høyt blodtrykk pluss at Kristine fikk blod i lungene, og måtte tilbringe noe ekstra tid på sykehuset. Men det gikk heldigvis godt for både mor og barn.

Kristine iført japanske sykehusklær

Å bli foreldre er fantastisk! I tillegg har vi allerede oppdaget at det er veldig kontaktskapende. Her vi bor er det ikke så mange andre utlendinger, og når en da i tillegg går rundt og triller på en liten baby (”Japanerne er vilde med de små vesterlændinge” sitat dansk Japan-guidebok) hender det rett som det er at folk stopper opp for å titte i vognen. Her i nabolaget går jeg vel under betegnelsen ”den gale utlendingen”. Grunnen er at jeg har tatt med Kristine ut på tur siden første dag vi kom hjem fra sykehuset, og det gjør man slett ikke i Japan. I alle fall ikke den første måneden (det skal visst ikke være godt for verken mor eller barn). Men foreløpig har vi ikke tatt skade av litt frisk luft, så vi fortsetter med vår daglige lille trillerunde.

Her består vogna den store mark og skogtesten

Første langturen gikk til konsulatet i Kobe for å skaffe pass

Nara
Fra å ha bodd midt i storbyen Osaka flyttet vi i august til den gamle keiserhovedstaden Nara. Nå er da Nara heller ikke noe lite sted med sine 363 000 innbyggere. Byen står på Unesco sin verdensarvliste, og er kjent for å være buddhismens hovedstad i Japan. De aller fleste turister besøker denne byen med sine mange gamle templer og et stort parkområde med hellige rådyr. For oss har det vært deilig å komme vekk fra et sted med asfalt og bygninger på alle kanter, til nå å kunne se både skog og åser. Det eneste minuset med å bo i Nara er at det er varmt om sommeren og kaldt om vinteren. Selv om vi bare har bodd her noen måneder trives vi meget godt både i leiligheten og på det nye stedet.

To ganger i året tennes de rundt 3000 steinlyktene

Rådyrene er tamme og finnes i hele parken

Koret på tur til Nara for å se på høstfargene (høsten 07)

Prest
Da Ivan ble kristen som 20 åring tok det ikke lang tid før han opplevde seg kallet til å bli prest, og samme året begynte han på Misjonshøgskolen. Som det siste kullet ved skolen studerte han i 6,5 år (og når studiet likevel var så langt, hvorfor ikke plusse på med et ekstra halvår i hebraisk?). Etter 7 års studier er nok de aller fleste mer enn klar nok for å komme ut i arbeidslivet. Men det skulle gå enda to år siden alle japanmisjonærer må gjennom en toårig språkopplæring. At erfarne misjonærer sier at en etter 30 år behersker språket sånn rimelig godt, og at japansk regnes som verdens vanskeligste skriftspråk, har vi ingen problemer med å forstå. Sånn sett har vi fortsatt noen år igjen å gå. Men i vår ble vi altså ferdig med den obligatoriske delen, og Ivan kunne endelig med et lettelsens sukk bli tilsatt som menighetsprest i Nishi-Nara menighet etter 9 års studier.

Dagen for vitnemålsutdeling. Her sammen med sine to tidligere lærere; Jostein Ådna (professor i NT) og Magnar Kartveit (professor i GT)

Innsettelse i Nishi-Nara kirke

Mens Ivan skriver og holder fine prekener og andakter på japansk, fungerer jeg mer som melkeku og bleieskiftarbeider. Men bloggskrivingen har jeg tatt ansvaret for, og klarer jeg å holde nyttårsforsette mitt, vil det komme inn nye og forhåpentligvis lesbare innlegg med jevne mellomrom.