I skrivende stund skulle jeg egentlig ha sittet på kirkekontoret i Japan og forberedt prekenen til søndag. Etterpå ville jeg ha stekt vafler til en åpen formiddagskafé, og senere på dagen nytt den milde japanske våren og synet av blomstrende kirsebærtrær. Men, uheldigvis får en vel si, sitter jeg i stedet i stua til foreldrene mine i Norge, med hodet fullt av tanker. Hva var det som skjedde?
Fredag 11.mars ble Japan, som kjent, rammet av et jordskjelv, med etterfølgende tsunami, som forårsaket ødeleggelser og tap av menneskeliv i en grad som landet ikke har opplevd siden andre verdenskrig. Jeg hadde vært sammen med mine foreldre, som da var på besøk hos oss, på sightseeingtur til gamle templer i Kyoto. På hjemveien stoppet vi foran alle tv-skjermene på stasjonen, sammen med en rekke andre forskrekkede tilskuere, og fikk se de grufulle bildene av tsunami-bølgen som veltet over hele landsbyer og rismarker. Det var knapt til tro. Men det gikk en stund før vi fullt ut skjønte omfanget av katastrofen. Og senere fikk man jo også vite at atomkraftverket i Fukushima hadde fått problemer med nedkjølingen av reaktorene; en bekymring som bare økte etter hvert som dagene gikk. Hele veien kom det informasjon om nye etterskjelv
Nå bor vi over 80 mil vest for de rammede områdene, og vi merket derfor ikke stort bortsett fra et av de mindre etterskjelvene som fikk det til å klirre litt i skapdørene. Men naturlig nok var vi urolige for at stråling ved en eventuell forverring av katastrofen i Fukushima også kunne nå oss. Spesielt tenkte vi jo på vår lille datter på halvannet år. Derfor kom det på sett og vis som en lettelse at personalledelsen i NMS bestemte at alle misjonærene skulle hjemsendes til Norge. Dette fikk vi vite på kvelden, og klokken halv ett om natta fikk vi en telefon fra SOS-utland om at de hadde skaffet billetter til oss med avreise allerede klokken åtte om morgenen samme dag. Dette førte til hektisk pakkevirksomhet, og etter en over 25 timer lang reise hadde vi endelig føttene på norsk jord, slitne og desorienterte.
Nå har vi vært snart fire uker i Norge, og det har selvsagt vært godt å få tilbringe tid sammen med familie og venner, og å prate om det som har skjedd. Men våre tanker har hele tiden gått til situasjonen i Japan og til arbeidet vi har stått i der. Vi har fulgt med på tv, og kommunisert med folk via internett. Med takknemlighet har vi fått høre at mange folk her i Norge allerede fra første dag har tenkt mye på oss og bedt for oss. Heldigvis har vi ikke hatt dårlig samvittighet fordi vi reiste fra Japan når landet var i krise, siden andre hadde tatt den avgjørelsen for oss.
Torsdag forandret UD reiserådene sine til Japan, og NMS har nå gitt oss klarsignal for at vi kan få reise tilbake. Vi ser derfor fram til og endelig få kunne møte igjen menigheten og våre japanske venner!
