Kristine-chan

Det å komme på gode navn til barna sine kan være vanskelig har jeg forstått på flere av mine venner. Men i Kristines tilfelle var valget enkelt. Helt fra jeg var liten har jeg likt navnet Kristine. Hvorfor akkurat det navnet er jeg ikke helt sikker på, men muligens må jeg ha møtt ei søt og snill jente en gang, som het Kristine, og som har gjort inntrykk. To av mine oldemødre het også Kristine, og med ei mor som heter Kirsti, følte jeg at dette også kunne bli en fin oppkalling. Som far måtte jo også Ivan få et ord med i laget, og vi gikk gjennom en del alternative jentenavn, men Ivan var enig med meg at Kristine var det fineste navnet, og slik ble det.

Det er faktisk en del jentenavn som er felles for Norge og Japan, som f.eks. Mari, Hanna, Lisa og Sara. Men Kristine hadde vi ikke hørt om noen som het. Derfor var vi litt usikker på om japanerne ville klare å huske det litt lange navnet. Men til vår store overraskelse er dette faktisk et navn som japanere kjenner til! Så når noen spør hva datteren vår heter, og vi svarer Kristne, sier de ååå Kristina, for et flott navn! Og etter det husker de aller fleste navnet hennes.

Da hun begynte i barnehagen lurte tantene på om ikke Kristine hadde noe kallenavn. Mange japanske barn har kallenavn og de syntes nok at Kristine (pluss "chan", som de legger til alle navn på småjenter) ble litt i lengste laget. Nei, hun het bare Kristine, og det var det vi ville at de skulle kalle henne – altså Kristine-chan. Men da vi kom til barnehagen dagen etter, hørte vi tantene si; God morgen Krischan. Først kjente jeg at jeg ble litt irritert, men så tenkte vi at det egentlig var et fint kallenavn. På norsk betyr jo navnet Kristine "kristen", og "kristen" på japansk uttales faktisk Krischan. Som eneste utlending i barnehagen vil de andre barna kanskje for alltid huske den lyshårede jenta som bodde i kirken, og som hadde kallenavnet "Kristen". 

April

April er måneden da et nytt skole- og barnehageår starter i Japan, slik som så mange andre steder i Østen. Før det har det blitt holdt høytidelige avslutningsseremonier både for avgangselevene i barnehagene, og oppover til universitetet. Vi var så heldige å være i Osaka akkurat da et av de store universitetene hadde sin avskjedsseremoni for sine studenter, og vi fikk muligheten til å ta flere bilder av de festkledde ungdommene.

Det er ikke bare starten på skoleåret som er forskjellig fra det vi er vant til, men også når du begynner på skolen. Her går alle som født fra april til mars, året etter, i samme klasse. Også barnehagene er delt inn etter aldersklasser på denne måten, og i dag begynte Kristine i «tredje klasse». Litt dumt var det at ingen av de lærerne hun hadde i fjor skulle fortsette videre til denne nye klassen, men heldigvis kjenner hun godt de andre barna på kullet. Så selv om det var litt trist å si «hadet» i dag, kunne vi heldigvis se ei blid jente som sprang ut og lekte en liten stund etterpå.

Jentedagen

I dag er det 3. mars, noe som betyr småjentenes dag her i Japan. På japansk heter den ”Hinamatsuri”, eller ”dukkefestivalen”, oversatt til norsk. Som det meste annet her borte har denne feiringen også et religiøst utgangspunkt, og går så langt tilbake som til Heian Perioden (794-1185). Den gangen trodde man at dukker kunne være i besittelse av onde onder. Enkelte templer bruker derfor denne dagen å sende av gårde dukker i små flåter ut på havet eller i en elv som renner i nærheten, slik at problemene og de onde åndene kan forsvinne. Deretter blir de tatt tilbake til tempelet, hvor de ofte blir brent. Dette skal også bringe velsignelse over barna. Selv om dukkene har en religiøs betydning, er det nok de færreste som legger noe religiøst i denne dagen. Utenom kanskje ett punkt som fortsatt lever i beste velgående; dukkene må være tatt ned innen 4. mars, hvis ikke vil døtrene bli sent gift, eller kanskje ikke gift i det hele tatt (!).

Helt fra jentene er små kjøper besteforeldrene inn ”Hinadukkesett” som finnes i alle prisklasser. Fra den vi har (til 10 kr) og til mangfoldige tusener (10 000 kr og oppover). Dukkene skal forestille keiserfamilien, dvs. prinsen og prinsessen (de minste settene), og deres hoff (de største settende har sju ulike trinn med ulike dukker), som alle holder, og er omgitt av, symbolske gjenstander.

Butikkene har selvsagt kastet seg over denne dagen, og i matbutikkene er det egne hyller med kjeks og snop som man spiser på Hinamatsuri. En gammel sang er også blitt skrevet, og denne synges overalt. Jeg kan ikke teksten, men etter å ha hørt den spilt over høytalerne i butikken den siste tiden, har jeg lært meg denne vakre, litt sørgmodige, gamle melodien, som kun består av fire linjer.

Kristine feiret dagen i barnehagen i går, og kom stolt hjem med noen dukker som hun hadde laget i papir. Bestevenninna har de siste årene pleid å invitere oss over for å spise Hinamatsuri-snop, og se på de flotte dukkene hennes, så da blir det nok litt feiring på oss også…

(Kilde: Wikipedia, http://en.wikipedia.org/wiki/Hinamatsuri)

English cooking class

Da Kristine begynte i barnehagen fikk jeg en del mer ledig tid mellom hendene, og jeg lurte veldig på hvilke nye aktiviteter som vi skulle begynne med i kirken. Barnehagen var tidlig på banen og spurte om jeg kunne tenke meg å ha andakt der to ganger i måneden. Ivan hadde da allerede andakt på barnegudstjenesten, for alle de 120 barna, annen hver fredag. Akkurat det fristet lite, men å ha andakt for en mindre klasse på 25 barn i alderen 3-4 år føltes mye bedre, ja hørtes faktisk litt kjekt ut.

Men hva annet skulle jeg ta meg til? Jeg kontaktet min gode japanske venninne for å få råd, og vi var begge enige om at å satse på hjemmeværende mødre, som ikke alltid har så mye å finne på i hverdagen, var en god ide. Nå har vi allerede to engelskklasser for barn, og en for voksne/pensjonister, så en engelskklasse for mødre med barn kunne kanskje hatt noe for seg. Jeg fant noen bøker som Ivan bruker i sin engelskklasse, men det fant vi fort ut ble litt for ambisiøst. Hva med en engelsk samtaleklasse, hvor man kunne snakke om ting som opptok dem, som f.eks. barneoppdragelse? Nei, det kunne lett bli for vanskelig. Hvis vi kunne lært dem engelsk, samtidig som vi gjorde noe kjekt sammen, og som de til og med kunne ha nytte av? Dagene og ukene begynte å gå uten at verken jeg eller venninnen min klarte å finne på noe spennende. Så en dag slo tanken ned i meg, som lyn fra klar himmel: English cooking class! Selvsagt! Venninnen min ble med en gang engasjert, og fikk lagd et utkast til en plakat som vi fikk hengt opp.

Vi var spente på hvor mange som ville dukke opp den første gangen, og ble overrasket over at det kom hele åtte mødre med barn! Siden det ikke finnes noen baketradisjoner her, slik som det gjør i Norge, ble bare det å skulle lage rundstykker en ny og flott opplevelse for dem. Og da vi slo til med å bake ekte bløtkake, eller Christmas cake som de kaller det her, til jul, ble de rent overveldet at det gikk an å lage en så god kake selv.

Jeg må innrømme at jeg ikke er noe stor kokk på kjøkkenet, eller så veldig flink verken i japansk eller engelsk for den saks skyld. Men både Ivan og jeg har et ønske om å kunne være med å bety noe positivt for de menneskene som vi møter på, og at de kanskje kan få se Jesus gjennom det vi gjør. Det er i alle fall drømmen og håpet!

Nyttår

Til forskjell fra Norge, er nyttårsaften her en stille og rolig dag som en stort sett tilbringer sammen med familien. Her er det verken raketter eller fulle folk som raver rundt i gatene. Men for likevel å skape litt "norsk" nyttårsstemning gikk vi, og vennen vi hadde på besøk, ut på verandaen og tente noen gamle stjerneskudd, og ”hoiet litt” når klokken tikket inn det nye året. Det eneste vi kunne høre uten om oss var noen trommer og tempelklokkene som ringte fra de mange templene i det fjerne.


Vi har nå godt inn i ett nytt år – år 2012. Lite visste vi i fjor på disse tider om det enorme jordskjelvet, tsunamien og de radioaktive utslippene som satte sitt preg på året, og som fortsatt vil gjøre det i mange år framover. Hvert år blir årets kanji/kinesiske tegn skrevet ned og offentliggjort i ett av de store templene i Kyoto. Denne kanjien skal prøve å sette ord på året som har gått. I år ble kanjien ”bånd”, som i ordet familiebånd, valgt. For når alt en har bygget opp rundt seg bokstavelig talt forsvinner, blir det avgjørende å ha gode bånd til familie og venner, for i det hele tatt å makte og komme seg videre.


2012 er Dragens år, etter kinesisk tankegang. På mange av nyttårskortene som vi har fått er det avbildet en drage, og i butikkene er det bilder av drager og det selges små dragefigurer. Når vi spør japanerne om betydningen, er det ingen som kan si noe helt sikkert, men det at dragen beveger seg (flyr) oppover menes å ha en positiv innvirkning for det nye året. Uansett får vi håpe at det vil skje mye fint i året som kommer. Året ble i alle fall avsluttet på en god måte her i kirken med 40 barn, sammen med sine foreldre, som kom på juletrefesten, og godt oppmøte på både jule- og nyttårsgudstjenestene.

Barnevelsignelse

November er den store måneden for "7-5-3" eller ”shichi-go-san”, som det heter på japansk. Dette er et begrep som brukes om barnevelsignelser i shintotemplene for jenter på 3 og 7 år og gutter på 5 år. Dette er for mange, spesielt jenter, første gang de ikler seg en kimono, og det er og blir en stor familiebegivenhet.

Mange av mødrene jeg er sammen med har jenter på tre år, så ”shichi-go-san” har vært det store samtaleemnet den siste måneden. Men dette er på ingen måte en billig og enkel markering. Det vanlige er at familien går til fotograf, der de fleste pleier å leie en kimono til barna, men noen også til hele familien (dette blir som regel gjort en del måneder på forhånd). I tillegg blir jentene pyntet og gjerne dollet opp med løshår og plastblomster i håret.

På selve dagen blir også besteforeldrene med. Kimono leies på ny, og hele familien finner fram finstasen. Når de kommer til templene betaler man et beløp på rundt 350 kr for å motta shintoprestens velsignelse. Etterpå får barna utdelt ”tusenårs-drops”, før de går ut og spiser en bedre lunsj med familien.




”Tenk til neste år er det Kristines tur”, fikk jeg høre av noen damer. Men vi dropper nok tempelbesøket, og tar henne heller med til barnevelsignelsen i kirken. Denne velsignelsen er både billigere og, ikke minst, bedre og mer virkningsfull! Også her får barna utdelt gaver i tillegg til noe godteri. I år var det fem barn, i ulike aldre, som deltok på familiegudstjenesten, og som etterpå mottok prestens velsignelse.


Bildet er fra den tiden vi bodde på Tezukayama

Bursdagsfeiring

Da jeg gikk på barneskolen elsket jeg både å gå i andres, og selv å feire, bursdagsselskap. Derfor syntes jeg det var trist da vi ble så store at det ble slutt med disse barneselskapene. Med disse gode barndomsminnene som bakgrunn, i tillegg til at vi ønsket å lage en stor fest for alle barna som vi har jevnlig kontakt med, inviterte vi i fjor fjorten barn til Kristines ett-års dag. Med et helnorsk barneselskap, slik jeg hadde det da jeg var liten, ble det en suksess, og vi bestemte oss derfor å feire også to-års dagen til Kristine på samme vis.


Siden Ivan drog til Norge i to uker i oktober, måtte vi utsette feiringen. Noen av dem som var der i fjor ble derfor bekymret for at det ikke skulle bli noen feiring i år. Men sist lørdag var det altså klart for årets feiring. Siden vi har hatt et godt oppsving på de fleste aktivitetene siden i fjor, ble det delt ut invitasjoner til 32 barn. Denne gangen tror jeg virkelig at vi skal være glade for at ikke alle hadde mulighet til å komme, for da kunne vi fort blitt opp mot 60 stykker til sammen (!). "Heldigvis" ble vi ikke mer enn 39 stykker...



Det kreves en god del forberedelse å skulle lage til en så stor fest for så mange. Heldigvis kom ei god venninne og hjalp oss en dag med bakingen. Siden Kristine elsker tog, måtte vi selvsagt lage sjokoladekaketog, i tillegg til muffins, gelé og boller. Ellers stod pølsebod, der en måtte handle med lekepenger, potetløp og fiske etter godteposer ut gjennom kirkevinduet på programmet. Lesestund om ”Tassens bursdagsfeiring” og ballongutdeling hørte også med.



Det var utrolig gøy å ha gjennomført et så stort bursdagsselskap, og at folk virket så fornøyde, men jeg tror nok at til neste år så legger vi lista noe lavere og inviterer nok litt færre barn. Dersom jeg ikke skulle komme til å glemme hvor travelt det var med forbredelsene i år da...




Til slutt noen bilder fra fjorårets feiring: