Vinteren i Japan

De som tror at vi i Japan har det varmt og godt hele året, slik som f.eks. misjonærene i Thailand og Hong Kong har det, tar nok grundig feil. For vi overdriver ikke når vi sier at vi aldri har frøse så mye om vinteren som etter at vi flyttet til Japan. Siden de fleste hus er bygget med tanke på sommerhalvåret, har de minimalt med isolasjon i veggene og enkle vinduer (nå skal det innrømmes at enkelte nyere hus har blitt betrakteligere bedre rustet mot vinterkulden, og helt i nord, på Hokkaido, finner man godt isolerte hus). Når det blir minusgrader om natten, og fem–seks plussgrader om dagen, kombinert med høy luftfuktighet, da er det kaldt! Selv om vi ikke har oppvarming på badet, og kun klarer å holde varmen oppe i de rommene vi bruker, går tankene våre om kvelden til uteliggerne her i landet. De som, når vi legger oss, begynner på sin lange nattevandring for å holde varmen. Det er få av dem i Nara, men i Osaka er det mange, og de blir dessverre stadig flere.

NMS misjonær Dagny Harkmark Straume har virkelig engasjert seg for noen av disse uteliggerne og andre økonomisk vanskeligstilte. Hver onsdag har Mukonoso kirke åpent, hvor disse kan komme inn å få seg litt mat og varme om vinteren. I tillegg reiser flere fra menigheten ut til elva, hvor mange uteliggere bor under presenninger, og deler ut mat én søndag i måneden.    

For to år siden var jeg så heldig å få bli med en onsdag. Opplegget starter egentlig kl.14, men en time før begynte det allerede å komme folk. Her fikk de servert varm karrigryte med ris, i tillegg til drikke, frukt og kjeks. Alt sammen sponset av venner og bekjente i Norge og Japan. Godt over tyve menn, og flere kvinner, bruker å komme innom i løpet av dagen. Mange av dem blir sittende i flere timer, og for at de skal slippe å måtte gå sultne hjem, serveres det nudler og risboller før de går. Av mangel på penger til toget kan noen av dem bruke i overkant av tre timer på gåturen hjem.

Ikke alle som kommer er hjemløse. Noen har tak over hodet, men sliter ellers temmelig tungt økonomisk. Da en pensjonert sosialarbeider fikk høre om arbeidet, ønsket han å engasjere seg. Siden han kjenner systemet og har jobbet med lignede saker før, har han klart å skaffe husrom og trygd til flere av dem. Dette er noe som mange av dem egentlig har rett på, men som ingen har villet gi dem tidligere. Det drives ingen direkte forkynnelse, men det at det foregår i en kirke, og at de som driver det er kristne – det er forkynnelse i seg selv. Den flotte altertavlen var lenge samtaleemne rundt bordet. Flere har også kommet på gudstjeneste. Dette er de virkelige hjemløse, de som bor under presenninger og ikke eier stort mer enn det de går og står i. Noen ganger har de også kommet og luket bedene rundt kirken – i takknemlighet.

Når samfunnet ser ned på dem, og de etter hvert føler seg lite verdt, er det fantastisk å se hvordan Dagny og de andre har stilt opp, vist dem respekt og verdighet. Dette kom spesielt tydelig frem da en av dem på rundt førti år brått døde. Han hadde fått bo gratis et sted siden det snart skulle rives, og slik sett var han ikke helt hjemløs – i alle fall ikke enda. Da han døde klarte politiet å spore opp to søstre (foreldrene mistet han da han var i begynnelsen av tenårene).  Men disse søstrene ønsket ikke å vite noe av broren, og ville heller ikke møte i begravelsen. I stedet for at kommunen tok seg av saken, bestemte Dagny og John Olav seg for å lage en verdig seremoni for den avdøde mannen. Så en onsdag formiddag, før den vanlige samlingen begynte, var flere uteliggere og andre som har det vanskelig samlet til begravelse i Mukonoso kirke. Den kristne tanken om at alle mennesker er like mye verdt, fikk familien Straume virkelig vist denne dagen! På bloggen til Dagny og John Olav kan dere se bilde fra begravelsen:  http://johnolavstra.blogspot.jp/