Den store idrettsdagen

Da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen var en dag i året satt av til idrettsdag. Dette var ikke akkurat en dag man virkelig gikk rundt og gledet seg til, men en grei avkobling fra den vanlige timeplanen. På programmet sto alltid 60-meteren, høyde- og lengdehopp, kulestøt m.m. Det var ofte mye kø og venting på de ulike øvelsene, og de helt store prestasjonene uteble som regel, men de fleste av oss klarte å skaffe oss de tre idrettsmerkene i gull, sølv og bronse til 25 kr stykk.

Da er det noe annet å være med og oppleve idrettsdagene i Japan! Oktober er tiden for dette og på alle barnehager og skoler holdes det storslåtte idrettsdager der foreldre, søsken, besteforeldre, tanter og onkler dukker opp for å se sine kjære i aksjon. Her er de ”vanlige” idrettsgrenene byttet ut med kjekke aktiviteter, og ingen må tro at disse barna ikke har øvd på forhånd. Som nærmeste nabo til menighetsbarnehagen har vi vært vitne til flere uker med trening i forkant. Men så er det også et fantastisk opplegg de kjører!

Ikke nok med at barnehagetantene stod på hodet dagene før for å sette opp flagg og vimpler, pynte med tegninger, rydde og luke, men de møtte også opp kl 03.30 natten før det hele startet. Her jobbet mennene mens damene skravlet og vekket oss stakkarer som lå og sov (les: det hele kunne fint ha blitt gjort av et par sterke mannfolk, men i solidaritet for dem som måtte stå opp tidlig møtte alle ansatte).

Kl 07 presis åpnet porten, der mange ivrige stod klare, med sitteunderlag under armen, for å sikre seg de beste sitteplassene. Deretter dro de hjem for å lage til en ekstra god frokost og lunsj, for så å komme tilbake til åpningen kl 09.

At menighetsbarnehagen er en kristen barnehage er de seg virkelig bevisst! For her startet man med fellesbønn for dagen, etterfulgt av at barna, oppstilt på rad og rekke, sang en kristen sang. Så braket det løs. Men konferansier, musikk og kostymer ble det et gøyalt tre timers show som de vel 300 fremmøtte kunne kose seg over. Stolte fedre og mødre filmet sine små, og de yngste kunne knapt gå, men med hjelp fra en av foreldrene, og en liten vogn, gikk de og samlet store pappsopper.

Her var også ulike hinderløyper for de ulike aldersgruppene, der barna måtte gjennom tunneler og over kasser, og der en av barnehagetantene stod i mål og gav ungene en stor klem ettersom hver av dem kom i mål. Ellers gikk mange av lekene ut på å samarbeide og å lage ulike formasjoner ved hjelp av hverandre eller en stor plastduk. Dans stod også på programmet, men det morsomste må ha vært da en del av foreldrene skulle stille seg i ring rundt en haug med barn, og på klarsignal skulle finne igjen sitt eget barn som lå ugjenkjennelig krøllet sammen, alle i hvite T-skjorter. Kanskje ikke så kjekt for den ene gutten som ble liggende igjen til sist mens faren forvirret prøvde å finne ham…

Det var noen stolte barn som gikk ut av porten den dagen, med en stor medalje av papir og sløyfe hengende rundt halsen!

Bildene under er hentet fra en barneskole på Tezukayama

Engelskundervisning

Når det gjelder engelsk har japanerne ofte sin styrke at de er flinke skriftlige, men sliter med å uttrykke seg muntlig. Kanskje ikke så rart siden dette har blitt nedprioritert i skolen inntil nylig, at alle engelskprogram som blir sendt på Tv-en blir dubbet, og når de reiser til utlandet skjer dette som regel gjennom oppsatte guidede turer. På den måten har man ikke så mange muligheter til å bli påvirket av det engelske språket.

Som kirke i Japan har vi misjonærene en stor fordel framfor mange av de japanske prestene at vi behersker engelsk. I tillegg har vi et vestlig utseende og for mange virker vi rett og slett eksotiske. Faktisk er flere av de vi bruker å være sammen med folk som synes det er gøy med utenlandske venner.

De aller fleste misjonærene driver med ulike former for engelskundervisning. Blant annet undervisning for barn og voksne, for mødre og i barnehagen. Det å ha kor som synger engelske gospelsanger har også vært vellykket. Fordelen med engelskundervisning er at det er lett å invitere med seg nye til kirken, og at terskelen for å komme er mye lavere enn til en vanlig gudstjeneste. Mange av de som har blitt kristne i Japan har blitt det nettopp gjennom først å ha deltatt i en eller annen form for engelskundervisning.

Annen hver fredag formiddag samles gjennomsnittlig fire voksne her i kirken for å lære engelsk. Det er Ivan som står for undervisningen, og her kjøres det et ferdiglaget opplegg som består av både skrive, lytte og snakketrening. En liten ”kristen” bit hører også med før de avslutter med kaffe og te og litt medbrakt snacks. Kristine er som regel akkurat ferdig med formiddagsluren rundt denne tiden, så da bruker vi å komme ned og delta i samtalen, og som oftest blir det en herlig blanding av japansk og engelsk.

Gravplasser

Et av mine mange barndomsminner var å bli med mormor på varme sommerkvelder å vanne på kirkegården der hun bodde. Jeg fikk aldri oppleve å møte mine oldeforeldre eller morfar, som lå gravlagt der, men de mange historiene gjorde at jeg allikevel følte en tilhørighet til dem. Det var alltid så fint å grønt på kirkegården, og bror min og jeg følte at vi gjorde en viktig jobb når vi sleit og dro på den store grønne vannkannen. Etter mange kanner vann var det alltid fint å gå rundt og se på de andre gravene. Alle de flotte blomstene i alle regnbuens farger, og gravsteinene med ulike utsmykkinger og symboler. Og noen av gravene hadde til og med en liten hvit due som lå så fint og hvilte på toppen. Før vi reiste hjem var det alltid godt å slappe av på benken under det store eiketreet, og se på at solen forsvant bakom de høye tretoppene.

Her vi nå bor i Nara har vi god utsikt over en enorm gravplass. Hvor mange som ligger der vet jeg ikke, men det er ikke rent få. Av og til på kveldene, idet lysene skrur seg på og det er på tide å trekke for gardinene, bruker jeg å stå og se utover denne gravplassen. Den er på ingen måte noe vakker syn, slik japanske gravsteder for det meste har det med å være. Den er ganske så grå, og en må komme helt nær for å kunne se at det på noen av gravsteinene er satt ned friske blomster. Jeg har aldri tatt meg en tur ned dit, men siden den tilhører et buddhistisk tempel, er det liten sannsynlighet for at jeg ville ha kommet over en kristen grav. Det finnes noen få kristne gravsteder, men mange kirker har i stedet egne urnerom for sine avdøde. Men leter man godt så kan man av og til finne kristne graver også på en vanlig gravplass.

Nå i begynnelsen av august feires ”Obon”; en over 500 år gammel japansk buddhistisk festival for de døde. Denne sikken har til hensikt å hedre, men også trøste og frelse forfedrenes ånder. Med årene har Obon utviklet seg til å bli en familiegjenforening, der folk tar fri for å reise hjem og besøke forfedrenes gravsteder. En har her en tanke om at fedrenes ånder kommer tilbake og tilbringer noen dager sammen med de gjenlevende familiemedlemmene. Familiene på sin side vasker gravstedet, ber og ofrer mat og blomster. Det hører også med en egen Bon-Odori-dans som framføres om kveldene. Lykter tennes, og i Kyoto er det fem gigantiske bål som lyser opp fjellsidene i det øyeblikket man tror åndene forlater denne verden for å tre tilbake til den hinsidige.

Når jeg står slik i stuevinduet og ser utover på alle disse gravstøttene, tenker jeg ofte på de som ligger gravlagt der. Var det noen noen gang som fikk fortalt dem om nådens og sannhetens Gud - den Gud som er så rik på miskunn og godhet? Ble de fortalt at det finnes en himmel og et bedre liv i vente? De døde kan vi ikke lenger gjøre noe med, men deres familie lever fortsatt iblant oss. Derfor er det så viktig å drive kirke og misjon i Japan. Dette er også den store drivkraften og motivasjonen som gjør at vi nå begynner på fjerde året her borte.


Bilde av Hof kirke er hentet fra internett

Kilde; http://en.wikipedia.org/wiki/Bon_Festival

Sommerfestivaler

Sommeren er tiden for festivaler i Japan. Den ene store festivalen avløser den andre, og det er om sommeren en kan oppleve de store og spektakulære fyrverkeriene. Matsuri betyr både festival og tilbedelse, og har som oftest tilknytning til shintoismen. Noen er landsomfattende, mens andre er tilknyttet mer lokale templer. Festivalene tar for seg forholdet mellom menneskene og det guddommelige, og settes ofte i forbindelse med risavlingen eller historiske hendeler. Målet med festivalene er å bevare gudenes godvilje.

7. juli er dagen for Tanabata matsuri, eller ”stjernefestivalen”. Denne festivalen stammer fra en 2000 år gammel kinesisk legende om en prinsesse som var veverske og en prins som var gjeter og bodde i verdensrommet. De elsket å være sammen, og de var så opptatt av å spille og leke at de helt glemte jobbene sin. Kongen ble derfor meget sint og som straff satte han dem på hver sin side av Melkeveien med et forbud mot å møtes annet enn en gang i året (natten til 7. juli). For at de kunne se hverandre måtte det være klarvær, og folk ber derfor om godt vær før denne dagen. I tillegg skriver de bønner og ønsker på fargede papirlapper, som de henger i bambusgreiner. En henger også opp annen dekorasjon som skal symbolisere lykke for fiske og jordbruk, og økt velstand.

I fjor var det noen barn som lurte på om jeg hadde lyst til å bli med dem for å se hvordan de feiret stjernefesten på skolen deres. Siden jeg ikke kjente noe særlig til denne festivalen fra før tenkte jeg at det kunne være en spennende måte å lære mer om den japanske kulturen på. Det hele minnet mest om 17. mai feiring på skoleplassen hjemme. Her var det salg av mat og ulike leker og konkurranse for barna. Skolekorpset spilte og det ble som avslutning framført en dans til ære for de to gudene.

Kilder:
Japan travel: http://gojapan.about.com/cs/japanesefestivals/a/tanabata.htm
Eyewitness travel Japan

Karen og Kristine

Kristine har med seg en liten gave til Karen

Det er nesten ikke til å tro at NMS og Frikirken i Japan, for ikke så alt for mange år siden, hadde nesten 100 misjonærer, deriblant 50 barn! Men for oss som ikke kjenner til noe annet, synes at vi er en flott gjeng selv om vi i dag ikke teller mer enn 15. Siden det ikke ser ut som om det kommer noen nye misjonærer fra Norge hit med det aller første, er det ikke verst at vi har hatt en forøkning på to nye det siste året! Og man skal ikke le av disse to nye småmisjonærene, for ingen klarer å trekke til seg så mye folk og oppmerksomhet som dem! Karen Topland ble født i april, og bor ca 2,5 timers tid fra oss. Selv om avstanden er stor gir misjonærsamlingene oss anledning til at vi kan treffes med jevne mellomrom. En ting er i alle fall sikkert, og det er at fra nå av kommer det aldri til å bli kjedelig på misjonærmøtene - ei heller rolig for den saks skyld.

30 år

Jeg må bare innse det. 1.mai forlot jeg ungdommen for å tre inn i de voksnes rekker. Med stadig flere grå hår som kommer til syne, og noen ekstra smilerynker, er man ikke lenger i tvil, jeg har blitt 30. Jeg har en bror som er 9 år yngre enn meg, og han lurte på om jeg syntes det var trist å skulle bli 30. Litt rart er det, men ikke trist, og grunnen til det er:

Jeg har ei herlig lita jente som sprer utrolig mye glede

En fantastisk snill og omsorgsfull mann

En god familie som jeg er veldig glad i

Flotte venner både i Norge og Japan

En jobb jeg opplever som både meningsfull og spennende

Gode kollegaer (foto: Topland)

Og det viktigste av alt. Jeg får lov til å være en del av noe større! Det å skulle få lov til å ha en Gud som pappa er virkelig med på å gi livet mening!

Kirsebærblomstringen

En gang leste jeg en artikkel i Stavanger Aftenblad om hvor på kloden en burde oppholde seg til enhver tid. I månedsskiftet mars-april stod Japan oppført, og ene og alene på grunn av kirsebærblomstringen. Kanskje ikke så rart etter å ha tatt en titt på bildene under.