En trist melding

                                                                    Cecilie sammen med sine to små venner

Det er ikke bare vi som har fått barn, for i løpet av de siste månedene har mange av mødrene på babysang også fått unger, og ekstra kjekt var det da ei av de som har vært aktiv med fra starten av endelig fikk en gutt – etter å ha hatt to jenter fra før. Men det skulle gå knappe to måneder før det tikket inn en ny melding på mobilen. Denne moren hadde funnet den lille gutten sin kald og livløs i sengen, uten noen tegn til sykdom eller andre nærliggende årsaker.  Med tanke på at det kunne vært vårt lille barn, var det ikke vanskelig å forstå noe av den enorme sorgen som denne familien nå opplevde. I tillegg visste jeg at hun hadde hatt et langt og tøft svangerskap bak seg.

Dagen etter bestemte ei fra menigheten, som leder Babysang, og jeg oss for å gå innom med en liten ting og si at vi følte med dem i sorgen. En mann fra et buddhistisk begravelsesbyrå var der akkurat for å gjøre i stand til begravelsen, men hun ville gjerne at vi skulle komme inn likevel. Og der i stua lå gutten så nydelig på en liten madrass omringet av vakre hvite blomster. I tillegg var det lagt ut ulike religiøse symboler som ville være til hjelp for den døde, og foreldrene ble nøye instruert om til hvilke tider de skulle brenne hvilken røkelse. Skapdørene, som til vanlig skjuler det store fedrealteret, var satt på vidt gap, og snart ville asken til den lille være plassert sammen med de avdøde slektningene. Mange japanere har et slikt alter stående hjemme, og som de brenner levende lys foran. De setter også fram litt drikke, eventuelt mat, og ber enn bønn til de avdøde om hjelp og beskyttelse for familien – men dette er dessverre også ofte gjort av frykt for at ulykker ellers kan ramme dem. Mens jeg satt der på gulvet sammen med denne familien tenkte jeg på hvilket stort håp vi som kristne har; et løfte om å få komme til himmelen, og at vi en gang skal få se våre kjære igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at denne familien og alle andre vi møter kunne få del i dette håpet.    

Cecilie

5. november ble Cecilie født på en fødeklinikk i Nara flylke i Japan. 

3872 gram og 52 cm lang. 

 

 

Kristine 3 år

                                                                                                                             

I dag fylte den herlige og morsomme jenta vår 3 år! Siden Ivan er i Norge på ledersamling, måtte vi dessverre feire uten han. Men med flagg, god middag, pakkeåpning og skypesamtaler ble det en flott bursdagsfeiring likevel.

I notatboka fra barnehagen kunne en lese at lærerne ønsket henne til lykke med dagen, og avsluttet med følgende setning; ”Vi ber om at Guds beskyttelse fortsatt må være over deg!”

 

Kort fra tantene og de andre barna i klassen

 

I tillegg lå det et håndlaget og personlig bursdagskort i postkassen med følgende Bibelvers fra Jesaja 43.4 på framsiden; ”Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg”.  

 

Det er helt utrolig å tenke på at alle de 120 barna i barnehagen får høre dette hver gang de har bursdag! At barna har en spesiell plass i Guds hjerte har denne menighetsbarnehagen virkelig tatt på alvor.

 

                                                            Himmelen over Tomio i kveld

Osaka akvarium

 

For å kunne bli bedre kjent med årets ettåringer avtalte vi å møtes en mandag for å besøke Osaka akvarium. Denne jentegjengen er virkelig av den inkluderende typen! Ikke nok med at de inviterer hverandre med på tur, og overnatter hos hverandre når de har fri, de hadde denne dagen også fått med seg NLM sin ettåring i Kobe, Astrid Stangeland.

 Med sin moderne design og verdens største akvarietank (13.5 millioner liter eller 11 000 tonn med vann), er akvariet en av Osakas store attraksjoner. Selv skulle vi kanskje ønske at den var av den litt mer spektakulære og showmessige typen, men den er likevel verdt et besøk.

 

Gjennom ulike etasjer ble vi presentert for alt fra pingviner, otere, delfiner, fisker, krabber, blekkspruter og til slutt maneter, og der det mest spektakulære var en stor hvalhai, som svømte rundt med over 50.000 japanske sardiner. Alt tematisk oppbygd, og dermed yppelig for skoleekskursjoner.

 

 

 

 

Vi kunne ikke være dårligere enn japanerne som tok familiebilde av seg selv inni det store gapet…  

 

Kilde: http://www.kaiyukan.com/language/eng/index.htm

Guidebok: JAPAN eyewitness travel

"Respekt-for-de-eldre-dagen"

Japanere har omtrent like mange offentlige helligdager i året som oss nordmenn. Men til forskjell fra oss, og mange andre land også, er ikke disse fridagene knyttet opp til noen religiøs begivenhet eller høytid. Av slike dager kan en bl.a. nevne;

”Bli-voksen-dagen”, ”Barnedagen”, ”Kulturdagen”, ”Helse- og sportsdagen”, ”Keiserens bursdag” og ”Respekt-for-de-eldre-dagen”.

 

Feiring av keiserens fødselsdag 23.desember

 

Nå som flere bedrifter og offentlige etater gir sine ansatte fri på lørdager, og ikke bare søndager, har de nasjonale helligdagene de siste årene blitt lagt til mandager, slik at flere får mulighet til å ta ut en langhelg en gang i blant. Men i likhet med alle andre dager holder likevel butikknæringen åpent, så i praksis merker vi dessverre ikke så mye forskjell på helligdager og andre dager.



 

17. september var dagen for ”Respekt-for-de-eldre”. Mange kirker markerer denne dagen på den foregående søndagsgudstjenesten, men av en eller annen grunn har ikke dette blitt gjort de siste ti årene her i Nishi-Nara. Menighetsrådet bestemte seg derfor for at de i år ville gjøre litt ekstra stas på de eldre i menigheten, og invitasjoner til alle over sytti år ble sendt ut. At dette var noe de eldre satte pris på var ikke vanskelig å forstå, siden flere av dem som ikke kommer så ofte til vanlig, møtte opp på gudstjenesten. På høytidelig vis ble disse eldre invitert frem under gudstjenesten, hvor de ble bedt for, og etterpå mottok hver sine vakkert innpakkede gaver (japanske søte kaker). Det var rent rørende å se de gamle stå der framme i kirken og holde hverandre i hendene under forbønnen.  
  

Etterpå stelte man i stand en storstilt lunsj for å feire de eldre, samt Synnøve, som da var på sin første gudstjeneste og i oppstarten av arbeidet i Nishi-Nara kirke. De aller fleste hadde tatt med seg forskjellige lekre retter som alle kunne forsyne seg rikelig av. Det er noen dager vi kommer til å huske bedre enn andre dager fra tiden i Japan, og denne søndagen var en slik dag.

Ettåringer

                                                                                                     
Siden vi ikke hadde ettåringer i fjor, er det ekstra gledelig at vi i år har fått to ettåringer og en voluntør!! Synnøve og Hanna skal være her fram til sommeren, mens Eli blir til jul. Både Hanna (til høyre) og Eli (i midten) er misjonærbarn fra Japan. Selv om de bare var rundt syv år da de flyttet tilbake til Norge, er det mye de fortsatt husker, og som de nå ønsker å gjenoppdage. Da de dro snakket de også flytende japansk, men, slik som de aller fleste misjonærbarn som reiser hjem når de fortsatt er små, glemte de dessverre språket fort. For å bøte på dette har Eli det siste året, etter endt sykepleierutdannelse, studert japansk ved Universitetet i Oslo, noe som allerede har kommet dem alle tre til gode.

Alle tre virker som de er utrolig glade for å kunne komme til Japan, og få oppleve kultur, mennesker og menighetsliv på nært hold. Etter bare to uker i landet, er de allerede godt i gang med arbeidsoppgavene de skal ha i de tre menighetene de er tilknyttet. Hanna skal først og fremst være på Mukonoso, hos John Olav og Dagny Harkmark Straume, der hun vil kunne bruke noe av diakoniutdannelsen sin bl.a. gjennom matudeling og kontakt med hjemløse og økonomisk vanskeligstilte mennesker. Eli vil være i menigheten til Yukiko Idland i Kikyogaoka, og delta bl.a. på engelskundervisning, bibelklasse og søndagsskolen. Synnøve, som har drevet med barne-og ungdomsarbeid da hun gikk på videregående, vil for det meste være her i Nishi-Nara kirke, og ta over mange av Rut Tereses arbeidsoppgaver når hun går ut i fødselspermisjon i slutten av oktober.

Det er alltid spennende å møte nye ettåringer. Når vi nå er kun seks misjonærer igjen, og med nokså høy gjennomsnittsalder, gjør det seg ekstra godt med noe unge inn i fellesskapet. I tillegg er det en berikelse for menighetene å ha ettåringer. Følg gjerne med på livene deres gjennom det de skriver på bloggene sine (se link under bloggliste).

Til slutt har vi gravd fram noen bilder av de tidligere ettåringene som vi har vært så heldige å få lov til å blitt kjent med de siste fem årene.

                                                                  Geir og Silje (2010-2011)

                                                             Eli og Silje (2009-2010)

                                                                                      Per Gunnar (PG)  og Astrid (2008-2009)

Silje Marie (Mie)  (2007-2008)

Sommerferie

Vi er nå tilbake i Japan etter en lang, god og avslappende sommerferie i Norge. Når vi er hjemme kun en gang i året, blir det desto viktigere å kunne tilbringe det meste av tiden sammen med familie og venner. En sommer går fort, og derfor hadde jeg satt som mål for ferien ”å prøve å leve i nuet, og glede meg over alle de store og små øyeblikk”, og til en viss grad tror jeg at jeg klarte det. Og når vinteren kommer skal jeg sette meg godt til rette i sofaen, lage meg en varm kopp te og ta fram dagboken min og gjenoppleve ferien på ny.

 

Selv om vi hadde det utrolig fint i Norge, kjennes det også godt å være tilbake igjen i Japan. Den lange flyreisen gikk greit, og vi har alle kommet raskt inn i døgnrytmen, selv om vi sliter med varmen. 35 grader hver dag er varmt, og det vil fortsatt ta en god stund før kroppen klarer å venne seg til temperaturøkningen. Det gjør det heller ikke bedre å være høygravid, men vi får bare glede oss over at vi kan nyte varmen til langt ut i november.  

 

Men vi norske er samtidig heldige som har muligheten til å kunne ”flykte” når det er på det varmeste. I tillegg er det nok få andre land i verden, om noen i det hele tatt, som kan skilte med en like lang ferie som oss. I Japan er det normale å ta ut ca. en ukes sommerferie, selv om ikke alle er heldige nok til å få så mye engang. Jeg glemmer aldri fødselslegen da Kristine ble født, som drømte om å reise til Europa. Men med kun fire dagers ferie i løpet av året, som han heller ikke kunne ta ut sammenhengende, måtte han dessverre se langt etter en slik tur. Heller ikke et vennepar av oss, som jobber i hver sin bedrift, hadde i år mulighet for å ta ut den ukentlige ferien sin sammen. Men noen andre vi kjenner kom stolt bort til oss rett før sommeren og fortalte at i år, for aller første gang, hadde de fått fri en hel uke, og billettene til Hokkaido (den nordligste delen av Japan, som har norske sommertemperaturer) var allerede bestilt... 

 

Det er alltid trist å ta farvel med familien, som vi er så utrolig glade i, og vite at det er ett år til neste gang vi møtes. Men samtidig går ett år fort, og snart sitter vi vel igjen på flyet til Norge.

 

Rut Terese