Obento til glede og besvær

Obento (uttales ”åbentå”) er én av mange ting som kommer fra Japan og som etter hvert har blitt populært i Norge. Mitt første møte med obento var ikke så lenge etter at vi flyttet til Japan. Jeg var blitt invitert på besøk til en barnehage, og når det ble lunsjtid tok barna fram den ene flotte matboksen etter den andre. For jeg som nesten bare kjente til den trauste, norske matpakka, ble dette en helt ny opplevelse. Ikke bare så de gode ut å spise, de var også som små, vakre kunstverk i seg selv! Da var det at jeg hørte ei av jentene si til gutten ved siden av; ”Å, så fin obento du har da! Før var mammaen min flink til å lage obento, men det er hun ikke nå lenger”. Jeg skjønte at den japanske matbokskulturen også hadde en bakside.

 

I barnehagen hvor Kristne går, og som er en helt alminnelig barnehage på dette området, får de servert varm lunsj hver dag. Her trenger de kun å ta med obento én gang i måneden. I motsetning er det flere deltidsbarnehager hvor barna ikke får servert mat, og mødrene må derfor stå tidlig opp om morgenen for å lage i stand lunsjboksen, og det er ikke rent få ganger at jeg har hørt mødre klage over dette. Ikke bare tar de lang tid å lage, det forventes også at de skal være både flotte og næringsrike.
 

 

 

Jeg har sett bilder av mat som mødre i klassen til Kristine har laget, og jeg er glad for at hun enda ikke har kommet hjem og klaget over at hennes obento ikke er like fin som noen av de andres. Én gang kommenterte hun riktignok at venninnen hennes hadde jordbær og pølser i sin, men det var lett å fikse. Verre var det da venninnen hennes kom hjem til moren og sa at ei i klassen hadde hatt mat formet som en kjent tegneseriefigur. For å ikke skuffe datteren brukte moren neste gang over en time til å få to risklumper, ved hjelp av sjøblader, skinkepålegg og ost, til å ligne på to populære tegneseriefigurer.
 

Noen mødre blir virkelig flinke til å lage disse lunsjboksene, og av og til kan man se konkurranser på TV der de konkurrerer om å lage ansiktet til kjente personer kun ved hjelp av mat. Det er forbløffende hvor likt det kan bli!

 

                                                    Bildene over er hentet fra "Smile Lunch 2012 Calender"

Inntil videre får vi glede oss over at Kristine fortsatt synes at mamma er flink til å lage obento.  

  

Vinteren i Japan

De som tror at vi i Japan har det varmt og godt hele året, slik som f.eks. misjonærene i Thailand og Hong Kong har det, tar nok grundig feil. For vi overdriver ikke når vi sier at vi aldri har frøse så mye om vinteren som etter at vi flyttet til Japan. Siden de fleste hus er bygget med tanke på sommerhalvåret, har de minimalt med isolasjon i veggene og enkle vinduer (nå skal det innrømmes at enkelte nyere hus har blitt betrakteligere bedre rustet mot vinterkulden, og helt i nord, på Hokkaido, finner man godt isolerte hus). Når det blir minusgrader om natten, og fem–seks plussgrader om dagen, kombinert med høy luftfuktighet, da er det kaldt! Selv om vi ikke har oppvarming på badet, og kun klarer å holde varmen oppe i de rommene vi bruker, går tankene våre om kvelden til uteliggerne her i landet. De som, når vi legger oss, begynner på sin lange nattevandring for å holde varmen. Det er få av dem i Nara, men i Osaka er det mange, og de blir dessverre stadig flere.

NMS misjonær Dagny Harkmark Straume har virkelig engasjert seg for noen av disse uteliggerne og andre økonomisk vanskeligstilte. Hver onsdag har Mukonoso kirke åpent, hvor disse kan komme inn å få seg litt mat og varme om vinteren. I tillegg reiser flere fra menigheten ut til elva, hvor mange uteliggere bor under presenninger, og deler ut mat én søndag i måneden.    

For to år siden var jeg så heldig å få bli med en onsdag. Opplegget starter egentlig kl.14, men en time før begynte det allerede å komme folk. Her fikk de servert varm karrigryte med ris, i tillegg til drikke, frukt og kjeks. Alt sammen sponset av venner og bekjente i Norge og Japan. Godt over tyve menn, og flere kvinner, bruker å komme innom i løpet av dagen. Mange av dem blir sittende i flere timer, og for at de skal slippe å måtte gå sultne hjem, serveres det nudler og risboller før de går. Av mangel på penger til toget kan noen av dem bruke i overkant av tre timer på gåturen hjem.

Ikke alle som kommer er hjemløse. Noen har tak over hodet, men sliter ellers temmelig tungt økonomisk. Da en pensjonert sosialarbeider fikk høre om arbeidet, ønsket han å engasjere seg. Siden han kjenner systemet og har jobbet med lignede saker før, har han klart å skaffe husrom og trygd til flere av dem. Dette er noe som mange av dem egentlig har rett på, men som ingen har villet gi dem tidligere. Det drives ingen direkte forkynnelse, men det at det foregår i en kirke, og at de som driver det er kristne – det er forkynnelse i seg selv. Den flotte altertavlen var lenge samtaleemne rundt bordet. Flere har også kommet på gudstjeneste. Dette er de virkelige hjemløse, de som bor under presenninger og ikke eier stort mer enn det de går og står i. Noen ganger har de også kommet og luket bedene rundt kirken – i takknemlighet.

Når samfunnet ser ned på dem, og de etter hvert føler seg lite verdt, er det fantastisk å se hvordan Dagny og de andre har stilt opp, vist dem respekt og verdighet. Dette kom spesielt tydelig frem da en av dem på rundt førti år brått døde. Han hadde fått bo gratis et sted siden det snart skulle rives, og slik sett var han ikke helt hjemløs – i alle fall ikke enda. Da han døde klarte politiet å spore opp to søstre (foreldrene mistet han da han var i begynnelsen av tenårene).  Men disse søstrene ønsket ikke å vite noe av broren, og ville heller ikke møte i begravelsen. I stedet for at kommunen tok seg av saken, bestemte Dagny og John Olav seg for å lage en verdig seremoni for den avdøde mannen. Så en onsdag formiddag, før den vanlige samlingen begynte, var flere uteliggere og andre som har det vanskelig samlet til begravelse i Mukonoso kirke. Den kristne tanken om at alle mennesker er like mye verdt, fikk familien Straume virkelig vist denne dagen! På bloggen til Dagny og John Olav kan dere se bilde fra begravelsen:  http://johnolavstra.blogspot.jp/

Babysang

                                                                  Mange steder må en sette fra seg skoene i gangen før en går inn

Når det gjelder aktivitetene i kirken kan det variere en del hvor mange som kommer innom. Men det som virkelig er i vinden for tiden er babysang. I går var over 15 barn, og nesten like mange mødre, innom og blant dem to helt nye deltagere! Denne oppblomstringen er nok mye takket være at de som kommer har invitert vennene sine, som igjen har invitert med seg sine venner. Spesielt når det er så kaldt ute, er det kjekt å ha et sted hvor ungene kan komme og boltre seg, og mødrene treffe andre.

 
Noe av utfordringen er aldersspennet på barna, der den yngste er 6 mnd. og de eldste snart fyller fem. Mens de yngste sitter trykt ved siden av mødrene sine og leker, springer og herjer de største guttene. Heldigvis klarer det faste innslaget med bollebaking å skape interesse hos både store og små. Når vi så kommer til lese- og sangstunden er jeg glad for at ei fra menigheten tar seg av dette. I tillegg til å eie mange flotte barnebøker, kan hun også alle de kjente barnesangene fra den tiden hun jobbet i barnehagen. Barnehageerfaringen kommer også godt med når det gjelder dagens aktivitet, da barna lager mye forskjelllig av enkle midler. I går var det produksjon av drage som stod på programmet. En hvit plastpose, tusjer til å tegne med, og en hyssing til snor var alt som skulle til.

                                                                                                            

”Geitekyllingene” (julen 2010)

 

Mens bollene stekes er det tid for ”forkléteater”. I tillegg til det pedagogiske er lederen av Babysang kreativ, og har laget ulike forklær som består av forskjellige eventyr. Ved å sy dokker, hus, trær og troll som kan tas av og på, og puttes i ulike lommer, får man en helt ny opplevelse av eventyrene som f.eks. ”De tre bukkene Bruse”, ”De tre små grisene” og ”Geitekyllingene”.

 

Siste post på programmet, og dagens høydepunkt for mange, er bollespisingen! Har noen av barna hatt bursdag blir dette feiret ved at de får et lite lys plassert i bollen i tillegg til at bursdagsangen blir sunget. Siden de får litt å spise har ikke barna eller mødrene noen hast med å komme seg hjem til lunsj, og leken kan derfor fortsette i parken rett uten for kirken etterpå. Og slik fortsetter det annen hver onsdag fra kl.10 til 12. 

(Bildene og filmene er fra i høst)

Søndagsskolen

(Dette innlegget kan også leses i NMSU sitt barneblad) 

 

I menigheten vår har vi søndagsskole om morgenen før gudstjenesten. Når barna kommer får de utdelt et lite kort med et bibelvers og et bilde på, som de limer inn i bøkene sine. I tillegg får de et klistermerke hver gang de kommer. Søndagsskolen foregår i kirkerommet og ligner litt på en familiegudstjeneste. Siden de fleste av barna som kommer har gått, eller går, i menighetsbarnehagen kjenner de godt til sangene som vi synger fra før. Ja, de kan allerede bønnen ”Fader vår” utenat! Nesten hver søndag fortelles en ny bibelhistorie og i løpet av tre år har de fått hørt nesten alle fortellingene i Bibelen! I Japan har de noe som heter ”kamishibai”. Her blir fortellinger fortalt ved hjelp av mange store bilder som vi viser, og som folk kan følge med på. Dette synes barna er kjekt, og vi bruker det derfor en del på søndagsskolen. I tillegg har vi laget teater med alt fra doruller til sokker og plastelina.

 

Tre ganger i året har vi fødselsdagsfeiring på søndagsskolen. Da feires alle som har hatt bursdag de siste månedene. Dette er svært poppulært og da kommer det rundt 10 barn. I stedet for å bli fortalt en bibelfortelling, får barna se en bibelhistorie på lysbilder innspilt med stemmer, lydeffekter og musikk. Etter dette er det tid for mat som barna selv skal være med på å lage. Menyen varierer mellom pannekaker, iskrempafé (iskrem med masse godt tilbehør) eller fruktjuice med mange forskjellige frukter. Etterpå er det tid for pakkeutdeling. Først får alle barna som har hatt bursdag de siste månedene en gave fra søndagsskolen, etterpå er det bytting av gaver (til ca. 10 kroner) som alle har tatt med seg.

 

 

 

Selv om det ikke kommer så veldig mange til vanlig, synes alle barna som kommer at det er kjekt å gå på søndagsskolen. 

Julen i Nishi-Nara kirke

I familien vår (dvs. på Kringstad siden) er det tradisjon å ha juletreet stående til over 19. januar. Da har pappa bursdag, og fra han var liten guttunge har julepynten fått lov til å bli hengende til denne dagen. De første årene gjorde vi også det samme, men siden vi etter hvert fant ut at vi måtte få opp julepynten 1. desember om vi i det hele tatt skulle klare å få noen julestemning her borte, innså vi at det ble litt lenge å skulle "feire" jul i nesten to måneder.

 

Vi har dessverre ikke fått lagt ut bilder fra juleavslutningene til engelskklassene og søndagsskolens juletrefest før nå, men med tanke på at foreldrene mine tok ned julepynten i går, er vi kanskje ikke så sent ute likevel...

 

Søndagsskolens juletrefest

 

 

 

 

 

 

                                                       

Juleavslutning på Genki English

 Juleavslutning på Kid's English

Til engelskklassene hadde Karoline laget deilig sjokoladekake. I tillegg fikk de pepperkaker kjøpt på IKEA. Julegaven til barna i år var et flott Manga-bilde med ramme, som Synnøve, fjorårets ettåring, hadde tegnet.

Julespill i barnehagen

Det er vanskelig å si helt sikkert, men i menighetsbarnehagen vår med 141 barn, er Kristine mest sannsynlig den eneste som kommer fra en kristen familie. Lederen for barnehagen er prest, men foruten ham er det kun et par av tantene som er uttalt kristne. Likevel legger ikke denne barnehagen noe dekke over det kristne budskapet. Og til forskjell fra Norge virker det ikke som om foreldre eller noen andre har noe i mot at de kjører en så sterk kristen profil. Ja, for hvor mange barnehager i Norge kan ha et stort kors stående på taket uten at det blir bråk?!

 

 

Hver jul inviteres foreldrene til å komme i barnehagen på julegudstjeneste og julespill. Første del består alltid av lysprosesjon, bibellesning (Johannesprologen - Joh 1:1-14), hilsen ved lederen/presten i barnehagen, bønn for dagen og julesangen; ”En krybbe var vuggen”.

 

 

Etter dette er det duket for julespill fra de ulike klassene. Barna bruker å bli spurt om hvorfor de feirer jul, og da svarer de alltid høyt og tydelig; ”Det er fordi det er Jesus sin fødselsdag”! Spillene inneholder blant annet dans og sang, og alle munner de ut i at de skal feire Jesus. De to eldste klassene framfører hvert år ”Noas ark” og ”Juleevangeliet”, og de mest ivrige foreldrene står i over to timer i kø for å sikre seg de beste plassene. Etterpå får barna julegaver som alltid inneholder kristne barnebøker.
 

 

 

På juleprogrammet, som alle fikk utdelt, var det bilde av Maria og Josef dansene sammen med gjeterne, englene og de vise menn rundt Jesusbarnet. Og de avslutter det hele med å skrive; ”For så høyt har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv” (Johannes 3.16).   

Om ikke alle kjenner til kirken vår på Tomio, har de aller fleste hørt om ”Nishi-Nara Lutherske barnehage”. Den har et godt rykte på seg, og den mest kjente barnelegen i området kan stolt fortelle at han gikk i denne barnehagen da han var guttunge.

Luciafest

13.desember, på Luciadagen, inviterte jeg damene som jevnlig møtes til lunsj og barna deres på Luciafest i kirken. Siden Lucia har sin tradisjon fra Skandinavia, er den fremmed for japanere, og derfor syntes de det var ekstra gøy å skulle være med på noe litt utenom det vanlige.

 

 

Disse barna går i deltidsbarnehager, og vi kunne derfor møtes i halv tre tiden. Første post på programmet var baking av ”Lussekatter”. Med ekte safran fikk bakverket den nydelige gulfargen og lukten. Da de var mindre gikk disse barna på ”Babysang”, og de var derfor vant til å lage boller i ulike fasonger. Så selv om det var litt vrient å få skikkelig ”sving” på bollene, ble de veldig fine til slutt.

 

Etter bollebakingen var det tid for lek for ungene, mens mødrene skulle prøve seg på å lage Luciahatter. Det ser så enkelt ut å lage, men jeg måtte faktisk inn på internett for å finne ut hvordan man kunne lage hattene spisse og rette. Selv om det vanligste er at jentene har glitterbånd i håret, fant vi ut at vi kunne gjør en liten vri og la alle gå med hatter. Til å pynte dem med klipte vi ut stjerner av aluminiumsfolie.

 

På forhånd hadde mødrene fått beskjed om å kle barna i hvite overdeler, og med det svarte håret må jeg innrømme at det ble de flotteste luciabarna jeg noen gang har sett!

Som det hører med på denne dagen ble det også luciatog med levende lys og spilling av luciasangen. Etterpå var det duket for Luciafest der vi endelig skulle få smake på bakverket. Nå hadde klokken blitt så mye at de eldre søsknene var ferdig på skolen og kunne komme og være med på feiringen. Jeg trodde at jeg hadde beregnet rikelig med bolledeig, men den ene lussekatten etter den andre forsvant, og ikke én eneste ble igjen. Praten gikk livlig, og det så ut som barna også koste seg. Det var i alle fall en blid gjeng med barn, iført sine Luciahatter, som gikk ut fra kirken den ettermiddagen.

 

 

(Da vi traff den ene moren noen dager senere kunne hun fortelle at sønnen fortsatt gikk rundt med hatten når han var hjemme...)