Været

I Japan snakker man minst like mye om været som i Norge, og det er kanskje ikke så rart - for her er det mye vær. Noen ganger regner det så mye at bare et par sekunder utenfor døra kan gjøre en gjennomvåt. I tillegg kan det blåse godt, og en sjelden gang kommer det tornadoer, selv om det vanligvis er selve regnet folk flest frykter, siden dette ofte medfører fare for jordskred. I juni er det regntid, og i september  kommer tyfonene på rekke og rad.

 

Men det er store forskjeller innad i landet alt etter som hvor en bor. På Hokkaido i nord f.eks., kommer det i gjennomsnitt 800 mm med snø om vinteren og det er en forholdsvis kjølig sommer, mens på Okinawa i sør er det sommertemperaturer hele året. Her i Nara hvor vi bor er somrene også varme, og med høy luftfuktighet er det noen ganger nesten uutholdelig varmt, mens vintrene er kalde, spesielt når mange av husene ikke er så godt isolerte. Og mellom disse to årstidene har vi en flott høst og vår, som riktignok noen ganger blir litt i korteste laget.

 

En annen litt kjedelig ting er at temperaturene kan svinge enormt. F.eks. sist torsdag var det så kaldt her at vi måtte finne fram ullundertøyet igjen, og skulle helst hatt lue og votter på når vi gikk ut. Mens i går var det så varmt igjen at vi kunne gå i t-skjorte hele dagen, og godt kunne ha tatt på oss shorts. Mens det var 24 grader i går og strålende vær, er det i dag bare 14 grader og sur vind, og slik har det vært den siste måneden, og det ser ikke ut som om temperaturen vil stabilisere seg med det første. Så her gjelder det å verne seg mot forkjølelsen så godt en kan…

Barnedåp

Da Kristine ble født var hun det første barnebarnet på begge sider, og vi ønsket da å ha barnedåp i Norge slik at familie og venner kunne få muligheten til være sammen med oss på den store dagen.

Denne gangen tenkte vi at det i stedet hadde vært flott å ha dåp her i Japan og i menigheten vår. Siden det er seks år siden sist gang det var dåp her i kirken, mente vi at det hadde vært stas for menigheten å få oppleve dåp igjen, samtidig som vi hadde en god anledning til å invitere våre japanske ikke- kristne venner til kirken. Ved å legge handlingen til 1.påskedag ville de aller fleste som går i kirken til vanlig komme, dvs. ca. 25 mennesker, men vi var usikker på hvor mange som ville dukke opp utenom disse. Noen av vennene våre jobber på søndager, og hadde sagt at de derfor ikke kunne komme – men hva med de andre som vi har kontakt med?

 Et par ganger før har vi invitert folk vi kjenner til kirken i forbindelse med familiegudstjenester. Den første gangen var det ingen som kom. Men etter dette har deltakerne på søndagsskolen våget å kommet, noe som på ingen måte er noen selvfølge siden terskelen for å komme til gudstjeneste her dessverre oppleves mye høyere enn i Norge.

 

 Da vi kom inn i kirken på dåpsdagen, må jeg innrømme at jeg ble ganske så satt ut da den første vi møtte var ei av mødrene fra babysang med både sin mor og sine tre barn, tett fulgt av ei av de andre mødrene med sine barn. Siden dette ikke er noen nære venner, hadde jeg ikke tenkt på at de ville komme på noen gudstjeneste, og derfor hadde jeg heller ikke fortalt dem om barnedåpen. Men de må nok ha lest på en plakat som hang ved inngangspartiet, hvor det stod at Cecilie skulle døpes, og dermed fått lyst til å komme. I tillegg til disse kom flere av barna på søndagsskolen, som igjen hadde tatt med seg sine venner, og sist, men ikke minst, kom så flere av vennene våre også! Det er vanskelig å si helt sikkert hvor mange det var, for det krydde av barn, men vi var nok til sammen over 45 mennesker samlet.  Tidligere ettåring i Japan, Geir, som nå studerer i Kyoto, spilte på Ocarina, og det ble en flott dåpsgudstjeneste, der de som ikke var døpt, og dermed ikke kunne motta nattverd, etterpå kom fram og fikk velsignelsen. Etterpå var det duket til fest, og vi kunne nyte god mat som vi og menigheten stilte med.

 

 

 

 

På ettermiddagen ble Geir, ettåringene, Orlaug og mannen hennes med ut for å spise middag på en koselig Italiensk restaurant i nærheten.

  
Med kirsebærtrærne på sitt vakreste, som en liten hilsen fra Gud, kunne det ikke blitt en mer fantastisk og vellykket dåpsdag.

Blomstring

Det er vår og det er sol, og for en uke siden stod kirsebærtrærne i full blomst. Men så kom regnet og vinden og tok blomstrene med seg, og med det var blomstringen ferdig for i år. Det var vakkert den uken det varte, og vi prøvde å nytte tiden så godt vi kunne.

Jeg har hørt at munker kan sitte under trærne og filosofere over livets forgjenglighet. Og jeg må innrømme at det ligger en viss sakmodighet over det hele. Det gjaldt å nyte det mens vi kunne... 

 

 

Fujioka

Det er ingen høyvokst kvinne som kommer til kirken vår en søndag i måneden. Med sitt smil og karakteristiske latter fyller hun rommet og kan ikke annet enn å få oss andre på godt humør. Til tross for sine 80 år reiser Taeko Fujioka fortsatt rundt i menighetene og vikarierer som prest.

Livet har ikke alltid vært like lett for Fujioka. Med sitt synlige, medfødte handikap har hun opplevd mye mobbing og tilsidesetting, og mange ganger følt seg som et annenrangsmenneske. I tillegg opplevde hun å miste begge foreldrene sine tidlig, og vokste derfor opp, sammen med sin søster, hos en tante og onkel. Men dette har ikke satt noen stopper for Fujioka. Etter at hun ble kristen som voksen gikk hun først ett år på bibelskole før hun i flere år reiste rundt i de ulike menighetene. En god del år sener begynte hun på teologistudiet og som 64 åring ble hun den første kvinnelige ordinerte presten i Kinkikirken.

 I en av menighetene hun jobbet kom det lenge kun en person til gudstjeneste, og uten andre medhjelpere ble det til at hun selv måtte spille og å holde prekener. Fujioka ønsket å bety noe for de andre på det lille stedet Misato, og bestemte seg derfor for å gå rundt og handle i de små lokalbutikkene og hilse på folk hun møtte. Hun ønsket også at folk skulle vite at hun var kristen og fortalte at hun jobbet i kirken. Dette gjorde at folk ble nysgjerrige og etter hvert begynte å komme til gudstjeneste, og til jul greide hun å samle bortimot 50 stykker til julefest!

Den ene gangen Fujioka var innom søndagskolen som liten, fikk hun tildelt et kort hvor bibelverset: ”Jeg er verdens lys”, stod skrevet. Og ordet ”lys” har siden betydd mye for henne.  Med rundsnipp, et stort kors hengende rundt halsen, og et smil på lur, lyser hun ikke bare opp i kirkene, men også for de menneskene hun møter på toget en tidlig søndag morgen.

                                                                                                                      Våren 2012

En trist melding

                                                                    Cecilie sammen med sine to små venner

Det er ikke bare vi som har fått barn, for i løpet av de siste månedene har mange av mødrene på babysang også fått unger, og ekstra kjekt var det da ei av de som har vært aktiv med fra starten av endelig fikk en gutt – etter å ha hatt to jenter fra før. Men det skulle gå knappe to måneder før det tikket inn en ny melding på mobilen. Denne moren hadde funnet den lille gutten sin kald og livløs i sengen, uten noen tegn til sykdom eller andre nærliggende årsaker.  Med tanke på at det kunne vært vårt lille barn, var det ikke vanskelig å forstå noe av den enorme sorgen som denne familien nå opplevde. I tillegg visste jeg at hun hadde hatt et langt og tøft svangerskap bak seg.

Dagen etter bestemte ei fra menigheten, som leder Babysang, og jeg oss for å gå innom med en liten ting og si at vi følte med dem i sorgen. En mann fra et buddhistisk begravelsesbyrå var der akkurat for å gjøre i stand til begravelsen, men hun ville gjerne at vi skulle komme inn likevel. Og der i stua lå gutten så nydelig på en liten madrass omringet av vakre hvite blomster. I tillegg var det lagt ut ulike religiøse symboler som ville være til hjelp for den døde, og foreldrene ble nøye instruert om til hvilke tider de skulle brenne hvilken røkelse. Skapdørene, som til vanlig skjuler det store fedrealteret, var satt på vidt gap, og snart ville asken til den lille være plassert sammen med de avdøde slektningene. Mange japanere har et slikt alter stående hjemme, og som de brenner levende lys foran. De setter også fram litt drikke, eventuelt mat, og ber enn bønn til de avdøde om hjelp og beskyttelse for familien – men dette er dessverre også ofte gjort av frykt for at ulykker ellers kan ramme dem. Mens jeg satt der på gulvet sammen med denne familien tenkte jeg på hvilket stort håp vi som kristne har; et løfte om å få komme til himmelen, og at vi en gang skal få se våre kjære igjen. Jeg skulle så gjerne ønske at denne familien og alle andre vi møter kunne få del i dette håpet.    

Cecilie

5. november ble Cecilie født på en fødeklinikk i Nara flylke i Japan. 

3872 gram og 52 cm lang. 

 

 

Kristine 3 år

                                                                                                                             

I dag fylte den herlige og morsomme jenta vår 3 år! Siden Ivan er i Norge på ledersamling, måtte vi dessverre feire uten han. Men med flagg, god middag, pakkeåpning og skypesamtaler ble det en flott bursdagsfeiring likevel.

I notatboka fra barnehagen kunne en lese at lærerne ønsket henne til lykke med dagen, og avsluttet med følgende setning; ”Vi ber om at Guds beskyttelse fortsatt må være over deg!”

 

Kort fra tantene og de andre barna i klassen

 

I tillegg lå det et håndlaget og personlig bursdagskort i postkassen med følgende Bibelvers fra Jesaja 43.4 på framsiden; ”Fordi du er dyrebar i mine øyne, aktet høyt og elsket av meg”.  

 

Det er helt utrolig å tenke på at alle de 120 barna i barnehagen får høre dette hver gang de har bursdag! At barna har en spesiell plass i Guds hjerte har denne menighetsbarnehagen virkelig tatt på alvor.

 

                                                            Himmelen over Tomio i kveld